Stjerner og striper

Sjokksuksessen kunne kvalt undergrunnsfenomenet The White Stripes. I stedet er duoen sterkere enn noensinne. «Elephant» er deres fjerde album.

- Vi var livredde for at vi skulle bli tygget opp og spyttet ut i en fei av platebransjen. Vi måtte bare presse oss videre, forklarer Jack White til Dagbladet.

Han og ekskona Meg White (eventuelt søster, hvis The White Stripes får styre sin egen bandmytologi) sitter på toppen av Oslo Plaza og snakker om sin egen eksplosjonsartede ferd fra å være et lite, obskurt Detroit-band til å være en rocksensasjon på linje med Nirvanas 1991-gjennombrudd.

Transformasjonen kom da engelsk presse - og da snakker vi ikke om den sedvanlige hypemølla NME, men om dagsavisene i London - midt i agurktida sommeren 2001 la sin elsk på duoen samtidig som de slapp sitt tredje album «White Blood Cells».

- Det var rein, skjær galskap da det sto på. Det var helt latterlig. Vi var ikke ute etter verken penger eller berømmelse, vi gjorde bare greia vår, sier Jack White.

Urørt og originalt

Og det har The White Stripes fortsatt med på sitt fjerde album, «Elephant». Mer av det samme, men bare enda bedre.

- Den er mer konsis enn de andre platene, svarer Jack White bekreftende.

Underveis ga de planen om et tilbakelent akustisk album på båten, til fordel for det de allerede har vist at de kan best: å lage grovkornet, usminket og råenergisk bluespønk.

Selv ikke en større og bedre platekontrakt har gjort at bandet har falt for fristelsen og leid seg inn i luksusstudio i Los Angeles med superprodusent bak spakene.

- Vi har et originalt uttrykk og et sett av følelser som vi vil ha fram til de som hører oss. Det skal være så direkte fra oss som mulig, og mest mulig urørt av andre, sier Jack White, både som forklaring på valget av det teknisk museumsaktige innspillingsstudioet Toe-Rag i Nord-London og på valget av indieselskapet XL som samarbeidspartner da kontrakten med beryktede Sympathy For The Record Industry gikk ut.

- Alt vi trenger er frihet. Og det fikk vi. Derfor kunne vi gjøre akkurat som før. To uker i studio, seks timer per dag og meg som produsent.

Streng estetikk

«Elephant» tviholder også på bandets profilerte visuelle estetikk: rødt, hvitt og svart. Og det nesten magiske forholdet til tallet tre.

- Vi følger tallet tre i alt vi gjør, utdyper Jack White.

Meg sier knapt noenting under hele intervjuet.

- Vi bruker tre farger og tre instrumenter, og låtene dreier seg om historiefortelling, rytme og melodi. Vi vil ha tre forskjellige utgaver av omslaget i Amerika, Europa og Japan. Disse tingene er viktige for oss, det handler om å presentere seg selv som en enhet. Derfor liker jeg The Hives også. Dressene og slipsene deres er samme sak.

Møte Brian Jones

Det er også plass til humor midt oppi bandets stringente estetikk. Da det ble klart at The White Stripes skulle gjøre to oppvarmingskonserter for Rolling Stones, la Jack ut en stolt nyhetsmelding på bandets egen nettside. Med punchlinen: «Jeg og Meg er i ekstase, vi kan knapt vente på å få møte Brian Jones».

- Popkultur skal være moro. Og det skjer jo mange morsomme ting hele tida, ting som egentlig er helt absurde for et band som oss, mener Jack White.

- Vi sto noen meter unna Michael Jackson da vi var på MTV-prisutdeling, og vi hilste på James Brown.

Spiller mot Kidman

Men selv den selvsikre Jack White kan bli en ydmyk, liten tilhenger iblant. Som da han og Meg opptrådte med Jeff Beck på gamle Yardbirds-hits i London. Eller da han var i Nashville for å jobbe med «Oh Brother, Where Art Thou»-musikologen T-Bone Burnetts soundtrack til filmen «Cold Mountain», sammen med bluegrasshelter som Norman Blake og Dirk Powell og Mike Compton.

- Da jeg sto der i en sirkel sammen med den gjengen, følte jeg meg som en liten og inadekvat musiker. Jeg torde ikke spille gitar selv, så redd var jeg.

Jack White har også en liten rolle ved siden av Oscar-vinner Nicole Kidman og Reneé Zellweger i filmatiseringen av Charles Fraziers roman.

- Jeg er borgerkrigssoldat på den sørstatssida, en desertør med mandolin.

RØDT, HVITT OG GODT: Myter og magi, estetikk og eleganse: Der har du The White Stripes' musikalske og visuelle framtoning i et nøtteskall. De er dessuten Arne Jacobsen-fans på sin hals: - Jeg har en gul og svart «Egget», og selvsagt en rød «Svanen», skryter Jack White. Nå er han og Meg White klar med fjerdealbumet «Elephant».