PRØVELSE: Samarbeidet mellom Laurence Olivier og Marilyn Monroe i «The Prince and the Showgirl» (bildet), så bra ut fra utsida, men i virkeligheten var det en stor prøvelse for dem begge. Dette er bakteppet for filmen «My Week with Marilyn», som har premiere 13. januar. ?Foto: Scanpix
PRØVELSE: Samarbeidet mellom Laurence Olivier og Marilyn Monroe i «The Prince and the Showgirl» (bildet), så bra ut fra utsida, men i virkeligheten var det en stor prøvelse for dem begge. Dette er bakteppet for filmen «My Week with Marilyn», som har premiere 13. januar. ?Foto: ScanpixVis mer

Stjerner på kollisjonskurs

Sir Laurence Olivier og Marilyn Monroe var stjerner på hvert sitt område. Da de forente krefter, oppsto det alt annet enn søt musikk.

Da det i 1956 ble kjent i britiske teaterkretser at tidenes Shakespeare-skuespiller, selveste Sir Laurence Olivier, skulle spille inn en film med Hollywoods største sexsymbol, Marilyn Monroe, ble det nok hevet et øyenbryn eller to. Men Olivier og Monroe gikk begge til oppgaven med stor og ukuelig entusiasme. Den skulle imidlertid bli svært kortvarig.

Innspillingen av «The Prince and the Showgirl» (1957) utgjør bakteppet for filmen «My Week with Marilyn» som har Norges-premiere fredag 13. januar. Historien er basert på den britiske forfatteren og filmskaperen Colin Clarks memoarer. Han var regiassistent under innspillingen, og Monroe skal ha lagt sin elsk på ham. Således ble han en viktig støttespiller for henne i en kort, men hektisk periode, preget av usikkerhet og konflikter.
I «My Week with Marilyn» er det Michelle Williams og Kenneth Branagh som gestalter de to stjernene. Både filmen og de to skuespillerne er nominert til Golden Globes, hvilket ofte er en god indikasjon på at Oscar-nominasjoner kan følge.

Marilyn Monroe og Laurence Olivier var ikke bare motspillere i «The Prince and the Showgirl». Mens han hadde ansvaret for regien, var hun en av filmens produsenter. Begge hadde store — og kanskje ikke helt uegennyttige — forventninger til samarbeidet. Monroe slet med bimbostemplet og var trøtt av publikums ensidige hyllest av hennes fysiske attributter. Hennes største ønske var å bli tatt på alvor som skuespiller. Nå håpet hun på at det å spille mot en av britisk teaters største scenekunstnere kunne føre henne et langt steg i riktig retning. Olivier på sin side frydet seg over tanken på å regissere og spille mot verdens mest berømte filmstjerne, et ikon allerede på 50-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NOMINERT: Michelle Williams spiller Marilyn Monroe i «My Week with Marilyn», som handler om innspillingen av «The Prince and the Showgirln». Williams er nominert til en Golden Globe for rollen. ?Foto: Fra filmen
NOMINERT: Michelle Williams spiller Marilyn Monroe i «My Week with Marilyn», som handler om innspillingen av «The Prince and the Showgirln». Williams er nominert til en Golden Globe for rollen. ?Foto: Fra filmen Vis mer

Samarbeidet skulle imidlertid by på store utfordringer for dem begge. Møtet mellom de to var ikke bare en styrkeprøve mellom to egoer, det var på mange måter også en kollisjon mellom ideer, et sammenstøt mellom to vidt forskjellige syn på skuespillerkunst.
Marilyn Monroe hadde studert under Lee Strasberg ved Actors Studio og var nærmest besatt av såkalt «method acting». Metoden bygger på teoriene som den russiske teatermannen Konstantin Stanislavskij utviklet på 30-tallet som en reaksjon på datidas ofte stive og stereotype framstillinger. For ham var innlevelse et av de viktigste prinsippene. Skuespillerne måtte finne fram til og uttrykke ekte følelser og opplevelser. Ideene om hvordan en skuespiller kunne gjøre dette ble så videreutviklet av Strasberg i New York, først ved The Group Theatre, seinere ved The Actors Studio. I korthet går «method acting» ut på å bruke egne erfaringer og følelser til å sette seg inn i rollefigurens tankegang og følelsesliv, slik at framføringen blir mest mulig troverdig og realistisk. I dag har metoden både ivrige tilhengere og engasjerte motstandere, men de aller fleste skuespillere forholder seg til «method acting» på en eller annen måte.

Laurence Olivier på sin side representerer en klassisk spillestil, hvor teknikk er alfa og omega. I boka «On Acting» anbefaler han enhver skuespiller å ha et anatomisk leksikon i bokhylla ved siden av Shakespeares Samlede. Mange regner Olivier som det 20. århundrets største skuespiller, men han har også møtt kritikk, nettopp på grunn av sin overdrevne tiltro til teknikken. Den britiske teaterkritikeren James Agate har — med henblikk på skuespilleren — sagt : — Når jeg ser på ei klokke, er det for å se hva klokka er, ikke for å beundre maskineriet bak.
Olivier var overhodet ikke opptatt av «method acting», og bare navnet «Strasberg» fikk ham til å se rødt. Da Marilyn Monroe etter sin ankomst til London, presenterte ham for sin personlige skuespillercoach, Paula Strasberg (Lee?s kone), var problemene uunngåelige. I filmen, når Olivier under en leseprøve lurer på hvorfor Strasberg sitter og hvisker instrukser i Monroes øre, er svaret at hun nå må begynne å finne sin rollefigur.
—Rollefiguren er nedskrevet på papiret, er Oliviers svar.
—Ordene kanskje, sier Strasberg. — Men ikke rollefiguren.

Ved et seinere tilfelle, etter at Monroe har beklaget seg over en scene som ikke føles ekte, oppfordrer Olivier henne til å stole på naturtalentet sitt, og ber henne i det minste prøve å være sexy. Han insinuerte altså at hun ikke engang hadde talent i den retningen. Det skulle hun visstnok aldri tilgi ham.
«Å lære Marilyn Monroe å spille teater, er som å lære en grevling å snakke urdu», er en av mange spydige replikker filmens Laurence Olivier serverer. Utsagn som dette er antakelig ikke så langt fra sannheten. Sjefsfotografen under innspillingen i 1956, Jack Cardiff, skriver i sin biografi om det mildt sagt spente forholdet mellom de to stjernene. Olivier mente den tretti år gamle Monroe var blottet for både talent og sex appeal, og kalte henne en «bitch». Selv hadde Olivier rundet femti, han var på høyden av sin karriere, han hadde nylig høstet stor suksess i rollen som Richard III, en film han også hadde regi på, og han var blitt slått til ridder. Det var helt tydelig at han så ned på Monroe, og Cardiff mener at han bevisst var ute etter å provosere henne. Bakgrunnen skal ha vært, ja nettopp, Monroes hang til «method acting», noe som førte til at hun hele tiden stilte spørsmål ved de valgene Olivier foretok som filmens regissør.
Tagningene var svært mange. At hun heller ikke var interessert i å omgås andre skuespillere eller teknikere på settet, skal ha provosert Olivier ytterligere. Dessuten kom hun alltid for seint, noe Cardiff mener ikke skyldtes arroganse, men rett og slett det at hun var ekstremt sjenert.

Lettvint: Tjue år etter samarbeidet med Marilyn Monroe holdt Laurence Olivier fast ved sin teknisk forankrede spillestil. Under innspillingen av «Maratonmannen» (1976) skal Dustin Hoffman ha kommet fullstendig utbrent på settet etter flere søvnløse døgn, etter sigende for å nærme seg sin rollefigur etter Strasberg-metoden. Da Olivier fikk høre om dette, uttrykte han tørt: — Try acting, dear boy ... it?s much easier.(AP Photo/File)
Lettvint: Tjue år etter samarbeidet med Marilyn Monroe holdt Laurence Olivier fast ved sin teknisk forankrede spillestil. Under innspillingen av «Maratonmannen» (1976) skal Dustin Hoffman ha kommet fullstendig utbrent på settet etter flere søvnløse døgn, etter sigende for å nærme seg sin rollefigur etter Strasberg-metoden. Da Olivier fikk høre om dette, uttrykte han tørt: — Try acting, dear boy ... it?s much easier.(AP Photo/File) Vis mer

I en nøkkelscene i «My Week with Marilyn», når Monroe ikke skjønner hvilken situasjon rollefiguren hennes befinner seg i, utbryter Olivier oppgitt: — Men så lat da som om du skjønner den! — Late som, bryter en illsint Strasberg inn. — Akkurat der har du forskjellen mellom sann kunst og kunstig vrøvl!
Innbitte tilhengere av Strasberg-metoden mener at «method acting» gir et sannere uttrykk enn den «klassiske» spillestilen, som i sin tur gjerne oppfattes som mer overfladisk fordi rollefigurens følelser ikke kommer innenfra, men simuleres rent fysisk. De fleste skuespillere i dag kombinerer elementer fra flere «skoler» og blander teknikker. Når alt kommer til alt handler det om å finne sin egen stil, og det handler om talent. Det hadde definitivt både Laurence Olivier og Marilyn Monroe — på hver sin måte.

Monroe beundret Olivier som kunstner. Og Olivier — selv om han, ifølge Cardiff, aldri sluttet å referere til Marilyn Monroe som en «bitch», lot seg forføre av hennes prestasjoner. Også da han så den ferdigklippede utgaven av «The Prince and the Showgirl». At det svært anstrengte forholdet faktisk aldri skinner gjennom i filmen, vitner også om ubestridt profesjonalitet hos dem begge.

Jonas Rein Seehuus er skribent og TV-journalist

Omdiskutert dødsfall: Det er i år femti år siden Marilyn Monroe ble funnet død under mystiske omstendigheter. Den amerikanske forfatteren og regissøren Keya Morgan er overbevist om at hun ble myrdet, og at Robert F. Kennedy var på åstedet. I februar kommer Morgans «bevisførsel», boka «Murder on Fifth Helena Drive». Arkivfoto SCANPIX
Omdiskutert dødsfall: Det er i år femti år siden Marilyn Monroe ble funnet død under mystiske omstendigheter. Den amerikanske forfatteren og regissøren Keya Morgan er overbevist om at hun ble myrdet, og at Robert F. Kennedy var på åstedet. I februar kommer Morgans «bevisførsel», boka «Murder on Fifth Helena Drive». Arkivfoto SCANPIX Vis mer