Stjerneslukkeren

Noe nær uutholdelig.

FILM: Å se «Den rosa panteren 2» er omtrent som å sitte til bords under en altfor lang middag med en bordkavaler som insisterer på å fortelle fryktelige vitser hele kvelden, og le litt beklemt av dem selv når de ikke slår an. I begynnelsen legger du godviljen til, så prøver du å late som du ikke hørte noe, og til sist har du ikke noe annet valg enn å gi etter for resignasjonen.

En som aldri gir opp, dessverre for både oss og ham, er inspektør Clouseau (Steve Martin). I «Den rosa panteren 2» gestalter Martin nok en gang den utrettelige og imbesile franske etterforskeren som ble gjort udødelig av Peter Sellers på 60- og 70-tallet. Og Martin burde nok tenkt seg om før han valgte å tre inn i mesterens sko. Han svømmer i dem. 2000-tallets Clouseau er anmassende og umorsom, og med en fransk aksent som både er overspilt og dårlig.

Mestertyven Tornado har kastet blikket på Den rosa panteren, en diamant som av grunner som forblir i tåka er et hellig symbol på nasjonen Frankrike. Clouseau slår seg sammen med et internasjonalt stjernelag av detektiver, deriblant Andy Garcia som italiensk playboy og Alfred Molina som britisk tørrpinn. Også John Cleese, Jean Reno og Jeremy Irons gjør innhopp, men de ser mest av alt ut som om de gleder seg til neste kaffepause.

Vår egen Harald Zwart er ingen stor personinstruktør. Det er nesten en bragd å få dette stjernelaget til å spille med så lite engasjement. Det er som om regien fratar dem enhver mulighet til å skape skikkelser med egenart og utstråling. For det meste er de henvist til å rulle med øynene og ta seg til panna, i Zwarts lange reaksjonsbilder, når Clouseau fortsetter å trampe rundt i det som finnes av klaverer.

At dette er en film i rosa panter-tradisjonen legger naturligvis visse føringer på Zwart og Martin. Humoren skal være av skli-på-bananskall-slaget, fysisk, tradisjonell og lettfattelig. Men for at en slik komedie skal funke i 2009 må den lages med sjarm og overskudd. Zwart raser gjennom de påkostede komedieopptrinnene med en nesten forbløffende mangel på fingerspissfølelse for hva som bør strammes opp og hva som bør dveles ved. Det er mye som er lov når du lager komedie, men det eneste som aldri er lov er å ikke være morsom. Dessverre er dette noe av det Harald Zwart er aller flinkest til.