Stjernesmell

Å slippe George Lucas løs blant datateknologiens mangslungne muligheter er som å gi et barn frie tøyler i en godteributikk på størrelse med, tja, verdensrommet. Det glinser og det glitrer i galaksebutikken hans, men ellers er det ingenting, ingenting, ingenting.

Så «may the Force be with you», som det heter blant vaskekte Jedi-riddere. Den lenge etterlengtede første episode av stjernekrigeventyret er selv relativt kraftløs og helt sjelløs - et digitalt bombardement på 135 minutter. Og selvfølgelig lar vi oss spektakulært imponere.

Ingen grunn til annet. Dette er verdens mest avanserte film, teknisk sett, med bare et fåtall scener uten spesialeffekter.

I sitt gutterom av et laboratorium har Lucas skapt heidundrande romlandskaper, romkappløp, undervannsbyer, slott, stjernevrimler, samt en epokegjørende dataskapt hovedfigur - figuren Jar Jar Binks. Det er storøyet moro.

På den annen side vet vi for lengst at ingen slår amerikanere på effektsiden, og herværende regissør var den flinkeste gutten i klassen på feltet for over 20 år siden. Han har her prestert en film, ikke et evangelium, uansett forhåndsoppstyret. Som film betraktet er «Star Wars» anno 1977 fortsatt morsommere enn denne humørløse forhistorien til de tre første eventyrene.

Tynt og tørt

Der ligger mye av problemet. Vi vet jo på forhånd hvordan det skal gå. I et tradisjonelt helteepos om kampen mellom godt og ondt får vi fortalt hvordan søte, lille Anakin Skywalker (Jake Lloyd) begynner sin personlighetsreise fram mot eklingen Darth Vader, vi bivåner den unge Obi-Wan Kenobi (Ewan McGregor) slite seg fram i galaksene, guidet av sin læremester Qui-Gon Jinn (Liam Neeson). Sammen hjelper de dronning Amidala (Natalie Portman) i hennes forsvar av planeten Naboo.

Over og ut. Nå kan mytiske eventyr med god moral være riktig forfriskende, om de berettes med liv, lyst og varme. Ikke slik her. Først og fremst er innholdet tynt, løst, nærmest en unnskyldning for alt effektglitteret rundt.

Dernest serveres det tørt som en stortingsproposisjon med banal dialog - en detalj Lucas selv har sagt han ikke bryr seg særlig om.

Neeson og McGregor lirer av seg replikker som var de roboter, og ingen av dem fungerer som riddere. Dette er gutter som hører hjemme i for eksempel Newcastle, ikke i galaksene. Idet Ewan flekker tenner på slutten, er det som om han gruer seg til å gå ned i kullgruvene. Etter en times tid er «Episode 1» ren drøvtygging.

Lekeshow

Interessant, på sitt vis. I en viss forstand har vi med verdens største uavhengige film å gjøre. Ingen studiomoguler bryr seg med George Lucas. Han harfinansiert og skapt alt selv, noe det står respekt av. Hans venn er Steven Spielberg, selv en eventyrskaper. Men Spielberg kunne aldri laget «Episode 1». Selv den dårligste av hans filmer har mer hjerte enn denne leketøysoppvisningen. Naturligvis går vi alle og ser den.