Stjernesmellen

Sår slikkes, røde tall plastres og kroker settes på døra. En overopphetet festivalsesong måtte få sine konsekvenser.

Det var bare et spørsmål om tid – og penger– før vi fikk se tegn til det forventede tilbakeslaget etter den norske festivaleksplosjonen.

Høykonjunktur og stjernesyke har herjet Festival-Norge i år. Ambisjoner om kostbare internasjonale trekkplastre i kombinasjon med et urealistisk syn på det lokale publikumsgrunnlaget, gjør at det nå tikker inn meldinger om festivaldød og alvorlig sykdom fra by og bygd: Snoop Dogg veltet trønderske Hell Music Festival. Idylliske Lost Weekend på Askøy utenfor Bergen klarte ikke å markedsføre sitt smakfullt sammensatte program med Flaming Lips i spissen, og har ikke lenger råd til å ha fast ansatte.

EN FESTIVALNEDTUR, uten kommunal backup, snille næringslivsonkler (tanter i Sveits er visst ikke så vanlig i Festival-Norge) eller midler på bok fra tidligere suksesser, får en selvforsterkende effekt. Sårene fra blodrøde regnskapstall gror ikke av seg selv, de fleste festivaler som av ulike grunner har vært utsatt for publikumssvikt har knapt nok råd til plaster etterpå. Det er ikke bare å nullstille kassaapparatet og tenke at man skal være litt lurere i 2008.

Festivaler på alle nivåer – fra Quart til små bygdefester – opplever manglende samsvar mellom drømmer og hard virkelighet, og må nå gjennom en smertefull eksistensialistisk prosess for å finne ut hvem de er, hva de skal være og om de har råd til å være det neste år.

I TROMSØ BLE byens andre store festival på fire uker arrangert sist helg. I en by med drøyt 60,000 innbyggere skal det normalt ikke være plass til både Buktafestivalen og Døgnvillfestivalen, begge festivaler med programvyer og et tydelig ønske om å være store og viktige.

Profilen til de to er likevel såpass forskjellig at det ikke er utenkelig at de kan leve side om side også i tida framover– Bukta har en småkresen musikkprofil som slekter på Hove- og Øyafestivalen, mens nykommeren Døgnvill på Alfheim stadion har en bredere, mer familievennlig og gjennomsponset programprofil, toppet av en lukket kjendisfest på et av byens hoteller etterpå.

Med 5000 mennesker fredag og nærmere 12,000 på lørdag for å se a-ha, Timbuktu og hjemmefavoritten Lene Marlin, klarte trolig Døgnvill å debutere i nærheten av budsjett, hvilket er en uvanlig mot-strømmen-prestasjon i disse tøffe festivaltider.

MEN EN LOKAL solskinnshistorie i år behøver ikke å bety at Tromsø for all framtid har knekt festivalkoden og kan leve til evig tid som unntaket som bekrefter loven om den sterkestes rett i Festival-Norge. Konkurransesituasjonen lokale eller regionale festivaler imellom bærer gjerne preg av en eller flere «konfliktlinjer» i forhold til musikalsk profil (det evige kred-vs.-kommers-skismaet), grad av idealisme og evnen til å tiltrekke seg sponsorer og rake inn offentlige midler, hvilket gjør programsamarbeid og ressursutveksling like unaturlig som for to konkurrerende lokalaviser.

FIASKO: Snoop ble ingen suksess for trønderske Hell Music Festival. Foto: Tom E. Østhuus
FIASKO: Snoop ble ingen suksess for trønderske Hell Music Festival. Foto: Tom E. Østhuus Vis mer

Det gjenstår å se om Bukta og Døgnvill ser noen grunn til å snakke sammen for nettopp å kunne rendyrke sine respektive profiler, eller om Bukta vil svare med å bli bredere og voksnere mens Døgnvill vil kjempe for flere poeng for god smak og trendfølsomhet i 2008.

Til sjuende og sist handler det trolig om å ville være størst og best i by’n, og tendensen i Festival-Norge tilsier at denne kampen vil ta knekken på minst én av dem.

Sven Ove Bakke kommenterer Festival-Norge.