Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Stjernestøv

Som Wergeland klager ikke Torvund under stjernene over lyse punkter i sitt liv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Selv om han er mer jordbunden enn sin berømte forgjenger, samler han støvet fra dryssende stjerner i sine hender. I naturens bok leser han seg vis på livet. I den søker han bekreftelse på at livet går sin gang, også i motgangstider:

«Kva er det med desse haugane av brunt lauv/kanta med nattkvitt rim?//Eg vert ståande å lesa dei/som om dei var ei bok/av ein av desse forfattarene/du har leita etter heile livet.»

Diktene er stedbundne i den forstand at de har tilknytning til det sted og det landskap som Torvund bebor, i Sirevåg, Rogaland. Foruten naturen spiller kjærligheten og poesien selv en hovedrolle. Dette er dikt som stemmer til ro, livsaksept og søken etter sammenheng.

Poeten er «lei av bøkene som blottar seg utan blygsel/og avisene som horar med bomber». Selv «snur (han) handflatene inn og ut av sol og skugge/slik (han) skriv dagane inn i mjuke bøker». Han setter seg ikke som mål «å gjere noko uventa/som ikkje alt kan lesast ut av ein storm//eller det mørke billelivet i ei rotvelta furu».

«Trur du på lyng?» er komponert i henhold til årets gang. De fleste diktene er høst- og vinterdikt. Likevel er det ingen melankoliker som taler i samlingen, men en mann som finner like mye å glede seg over når naturens grokraft er på det svakeste:

«Og om du blir stille som ei snøfonn ei stund/kan du høyra kvelden mumla/ein takk for innsatsen.» Som vinterens kulde har også nederlagets frost sin verdi. Det er «eit att, ei rift, ei skrift/som får gleda til å lysa sterkare/når ein kjem ut frå melankoliens iglo.»

Metaforer av den siste typen er det mange av. Ikke alle er like slående som denne, men noen glitrer - som stjernestøv. En sammenlikning som den følgende fungerer godt, både for seg selv og i den konteksten den står i:

Når eg sit og ser utover elvevatnet

med aurevak og libelleleik

står tida tålmodig

oppreist som ein hegre

Torvund har like godt grep om sine poetiske virkemidler som han har om de to flaskene med øl han skriver om i et av diktene. Opp mot den forrige samlingen, «Kitty K.» fra 2000, når denne imidlertid ikke. Men så var da også den en av de beste han noensinne har laget. I årets samling er det lenger mellom perlene. Flere av diktene likner bleke kopier av ting Torvund har skrevet før. Men det er nok nytt og godt å ta av til at samlingen fortjener å bli lest. Dessuten er det en god verden Torvund inviterer oss til å dele med ham, «ei verd av gras og stein og lys» - og stjernestøv.