Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Stjernestøv

Ambisiøst, velgjort og konsist.

CD: Lukestar er i høyeste grad kvalifisert som vinterens indiebuzz.

Deres sound er sprekkeferdig fullendt på dette andrealbumet, tuftet på falsettsang, tempostyrke og en tilbakevendende evne til å lage glinsende popmelodier pakket inn i et tilsynelatende mildt eksentrisk, egenrådig og skrukkete indiepapir og surret inn i et pastellfarget hardcoregavebånd.

Referanser og inspirasjonskilder synes sementert og ferdigabsorbert, men vil sikkert være noen helt andre når gruppa skal lage sitt album nummer tre. Akkurat nå høres de ut som en Sigur Rós-LP spilt på 45 omdreininger i minuttet, eller det låter som en teknisk overlegen og progleflende utgave av Håkan Hellströms gamle band Broder Daniel, to nordiske band man kan ty til når bandet selv insisterer på å holde danske Mew utenfor, noe som i praksis helt umulig. Ikke er det noe galt i det heller, Mews siste plate var på mange måter en oppvisning i talent og stjernespekket nettverk, men gapte også over altfor mye over altfor lang spilletid. Lukestar holder derimot stram regi og mister aldri fokus, de bruker 35 og et halvt minutt – det er og blir noe av en optimal albumlengde – på å sette skapet sitt på plass. Skal det trekkes for noe som helst, må det være at plata kanskje mangler et bruddpunkt eller to, det er strengt tatt bare den melodisk søtladne «House of Orion» som avviker nevneverdig fra det som etter mange gjennomlyttinger framstår som Lukestar-formelen: en litt atmosfærisk intro, så opp med tempo, piskende rytmeseksjon, hoggende riff, en melodiføring og en måte å synge med falsett på som minner om Jason Lytle i Grandaddy, hvis noen husker dem, og hele veien forsøksvis storslagent og stadionaktig på en slags Arcade Fire-aktig måte.

Lukestar kommer til å elskes av få og likes av noen flere. Men det er ikke nødvendigvis musikk for massene. Den årlige norske vinterrockhypen har det med å selge uforholdsmessig lite plater sammenliknet med mengden oppmerksomhet og godord. Det er ingenting som tilsier at Lukestar blir noen annen skjebne til del enn Serena Maneesh, 120 Days og The Lionheart Brothers, skjønt man kan aldri vite sikkert.

På «Lake Toba» viser Lukestar i hvert fall seg som et medrivende og utvilsomt attraktivt popband som utvilsomt har funnet seg selv. Det er en positiv kvalitet i seg selv.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media