Stjernestund på Troldhaugen

BERGEN (Dagbladet): Det finnes magiske øyeblikk på enhver festival av format, der noe urtypisk for arrangementet plutselig sprenger alle grenser for hva som er forventet.


konsert

RAGNHILD HEILAND-SØRENSEN, SOPRAN
& EINAR STEEN-NØKLEBERG, KLAVER.
Griegs villa på Troldhaugen, Festspillene i Bergen

Griegs vakreste sanger duggfriskt framført.

Ett av dem inntraff her i Bergen fredag.

Og det skjedde i Edvard Griegs egen villa, selve Festspillenes arne om den finnes. Konserten var stillferdig nok i det ytre, om enn stemningsfull til overmål, med vestlandslys på hell mot sommernatta sildrende inn gjennom kniplingsgardinene i dagligstua. Og midt i idyllen Ragnhild Heiland-Sørensen og Einar Steen-Nøkleberg, med et knippe av Griegs fineste komposisjoner: Ibsen-sangene op. 25 og «Haugtussa», komponert i 1895 til nyslåtte dikt av Arne Garborg.

En stor stemme, i en liten stue. Stort vanskeligere kan det ikke være, fordi sangeren må skaffe seg rom nok for uttrykket uten å legge distanse til publikum, eller avstand til intimiteten som hører musikken og sjangeren til.

Lysende

Og det er ikke lite som skal klinge ut her, i musikk der vi kan høre terskler som overskrides av et umåteholdent uttrykk, forløst av tekster som rørte ved dype strenger i Grieg selv. Resultatet kan være overveldende, om sangeren tør å gå distansen opp igjen, uten forbehold.

Ragnhild Heiland-Sørensen både tør og kan, i visshet om at hun rår over en stemme som i tillegg til alle sine andre kvaliteter rett og slett er sjeldent vakker. Slik fulgte hun hver sang på bratt stigende kurve til klimaks der den foldet seg ut som et stjerneskudd, og videre, i musikkens fineste forgreininger så lenge det var lyskraft igjen. Selv stillheten vibrerte, som ekko for all smerten og all lysten i musikken.

Kongenialt

Nivået holdt, konserten gjennom, fordi Heiland-Sørensen omsatte sitt gehør for tekst i musikalsk foredrag, og fordi Einar Steen-Nøkleberg ytte tilsvarende ved klaveret, der han uforferdet krysskoblet kontraster og penslet nyansene ut til utslagsgivende detaljer.

I et glimt ble musikken som sitter i veggene levende igjen, og klang som om det var for første gang.