Stjernetreff

Morsomt toppmøte rundt bluesakkordene.

Circulasione Totale Orchestra Strålende fra Maijazz

CD: Stedet var The Allen Room i Wynton Marsalis’ Jazz at the Lincoln Center-kompleks på Columbus Circle i New York. Tidspunktene var 12. og 13. januar i fjor, og anledningen var «Willie Nelson Sings The Blues», to konserter i JatLC’s serie, «Singers over Manhattan».

Country-ikon Willie Nelson stilte ikke alene i jazzløvenes hule. Med seg hadde han sin munnspiller gjennom mange år, Mickey Raphael, og på scenen fikk de selskap av Wynton Marsalis og hans kvartett med saksofonist Walter Blanding, pianist Dan Nimmer, bassist Carlos Henriquez og trommeslager Ali Jackson. Dermed var det klart for ett av de morsomste innleggene til nå i debatten om sjangerblandingens velsignelser og forbannelser, heldigvis tatt opp og nå utgitt på albumet «Two Men with the Blues».

DE MØTTES i et blues/standard-repertoar, og du hører fort at dette er musikere som respekterer og ikke minst liker hverandres musisering. Foran et begeistret publikum spiller og synger de opp en «good time»-festaften der New Orleans, Nashville og New York møtes i låter som «Bright Lights, Big City», «Stardust», «Basin Street Blues», «Georgia On My Mind» og «My Bucket’s Got A Hole In It». På den siste utveksler Willie & Wynton tekstlinjer i ekkoet av Louis Armstrong og Jack Teagardens berømmelige versjon og fortsetter vokalduetten i beste kompisstil i bluesen «Ain’t Nobody’s Business».

Artikkelen fortsetter under annonsen

I den avsluttende «That’s All» viser Raphael og Nelson at de kan spille jazzkor som holder vann og vel så det i skarpt selskap, og Nelsons vokalfortelling kommer med samme suverene autoritet og fraseringsfrihet som Marsalis’ trompetkor. Såpass vellykket er dette møtet at Nelsons ord står der som sannere og sannere for hver låt: «Merkelapper ble oppfunnet for å selge musikk. Du måtte kalle den et eller annet før du kunne selge den, så de kalte bluesen for the blues, jazzen for jazz og så videre. Men noe favner alt, og hva kaller du den musikken? Uansett er det stort sett den jeg liker å spille».

Den er neimen ikke så verst å høre på heller.

SIDEN DET å spille/lytte bortenfor de gjengse rytmikk/melodikk/harmonikk-mønstrene vil være «an acquired taste» for de fleste, er frijazz naturlig nok en forholdsvis smal sjanger innen jazzen. Men du skal lete lenge etter mer dedikerte musikere og lyttere enn dem som sokner til den kompromissløse improvisasjonsmusikken, og når en frijazzkonsert først «tar av», er opplevelsen av den nesten av fysisk art. En slik konsert fant sted under årets Maijazz i Stavanger da den norske frijazzens store pioner, saksofonisten Frode Gjerstad, stilte på Tou Scene med «drømmebesetningen» for sitt 12 musikere sterke Circulasione Totale Orchestra.

Dette inkluderende frijazzkollektivet, som også vakte stor begeistring på Moldejazz i forrige uke, teller så vel den unge, fremadstormende gitaristen Anders Hana som en av frijazzens grand old men, den amerikanske kornettisten Bobby Bradford. Mellom dem finner vi utenlandske størrelser som Louis Moholo (trommer), Ken Norton (vibrafon) og Nick Stevens (kontrabass) og den norske superduoen Ingebrigt Håker Flaten (kontrabass) og Paal Nilssen-Love (trommer), pluss andre som også kjenner kodene for åpne krana til magien.

STAVANGER-konserten, et samarbeidsprosjekt mellom Maijazz og Stavanger 2008, foreligger nå på cd med Stavanger 2008-mottoet «Open Port» som tittel. Den er et herlig eksempel på frijazz i storformat med en rik, dynamisk energistrøm flytende i strie stryk og stille partier, frambrakt av årvåkne improvisatorer som vet når de skal pøse på og holde tilbake. Noe av det mest fascinerende ved plata er hvordan Bradford styrer mye av moroa med små, enkle kornettfigurer, og hvordan kaotiske forløp plutselig kan samle seg i noe nær fast melodikk før musikken løses opp igjen og tar en ny retning. Plata er en innføring i frijazzens verden så god som noen, et høydepunkt i Frode Gjerstad/Circulasione Totales diskografi og fortjener distribusjon også utenfor nettet og spesialbutikker som Bare Jazz og Tiger.