Stjernø skaper usikkerhet

Debatten omkring de nye universitetene har sporet av. Det skapes frykt for det som betegnes som akademisk drift, og som oppfattes som en utvanning av fagmiljøene. Det motsatte er tilfellet. Jeg vil betegne det som akademisk driv. Universitetet i Agder er et resultat av akademisk driv.

Første september ble Høgskolen i Agder til Universitetet i Agder. Det betyr at vi har møtt alle de faglige krav som er satt for å være universitet, og at regjeringen derfor mente det var på tide at vi ble det. Vi har fått mange hyggelige gratulasjoner, men opplever også en del pussige reaksjoner. Det er sju år siden Mjøsutvalget presenterte sin innstilling, og fem år siden et samlet Storting åpnet for at høyskoler kunne omdannes til universiteter. I likhet med oss i Agder mente Stortinget at det ikke var noe galt i at kunnskapsinstitusjoner har ambisjoner om faglig utvikling. Det sentrale er at krav til faglig innhold ivaretas. De som mente at Stortingets vedtak ville åpne for en rekke nye universiteter, har også tatt feil. Kun to høyskoler er blitt universitet, og køen er beskjeden. Ansatte og ledere i sektoren har de siste årene gjennomført omfattende reformer. Det er lagt ned en betydelig innsats for å få nye utdanningsprogrammer og undervisningsformer på plass. Nå skulle man trodd at våre politikere ønsket å utvikle høyskolene og universitetene, og gi oss de rammebetingelser som er nødvendige for å realisere våre mål. Isteden er det på’n igjen.

Denne høsten vil et statlig utvalg ledet av Steinar Stjernø presentere sine løsninger for norsk høyere utdanning. Underveis driver utvalgslederen høyttenkning i ulike medier. Skal vi tro Stjernø, vil vi om kort tid igjen stå ved et veiskille, selv om det er mer enn uklart hvor veiene går, eller hvilke veier det er snakk om. Det eneste vi forstår, er at Stjernø ikke liker norsk høyere utdanning av i dag, ei heller liker han det som har skjedd i norsk høyere utdanning de siste 20 årene. Enkelte er mer opptatt av å dømme dagens universitets- og høyskolepolitikk ut fra en virkelighet som fantes for 20 år tilbake, enn å ta dagens situasjon på alvor. I 1987, da Hernes-utvalget la frem sitt forslag til reformer, var det fire universiteter, seks vitenskapelige høyskoler og et klart atskilt system med et stort mangfold av regionale, høyskolelignende utdanninger. Det var 102 000 studenter i Norge, og vi brukte 10 milliarder kroner på forskning. I 2007 gir vi utdanningstilbud til over 210 000 studenter, og samlet sett bruker vi 25 milliarder kroner på forskning. Kort sagt: Det er ingen vei tilbake. Vi må ha en universitets- og høyskolepolitikk som kan håndtere et stort mangfold, og som kan innfri overfor krevende studenter og ivareta en stor bredde innenfor forskning.

Mandatet til Stjernøutvalget er å tegne Norgeskartet for høyere utdanning på nytt. Noen vil mene at det er unødvendig, og at det vil være langt viktigere å ruste opp norsk høyere utdanning og forskning til å møte de stadig sterkere utfordringene fra internasjonaliseringen av utdanning og forskning. Uansett bør utvalgslederen ta det mandatet han har fått på alvor. Isteden driver han en offentlig synsing om de nye universitetene, og lufter ulike mer eller mindre gjennomtenkte modeller for den politiske styringen av norsk høyere utdanning. Antagelig vil ingen av disse få gjennomslag, så det som drives, ligner mer en studiesirkel i all offentlighet enn et offentlig utvalgsarbeid. Hvis dette får fortsette, etablerer vi en grunnleggende usikkerhet hos de ansatte, i ledelsen ved universiteter og høyskoler og blant studentene. Det virker som om hovedproblemet er høyskolenes akademiske drift. Istedenfor å lage en kraftfull universitetspolitikk, virker det derfor som om utvalgslederen ønsker å lage oppdemmingsstrategier for ambisiøse høyskoler. Dette vil ikke fungere, fordi komplekse kunnskapsorganisasjoner ikke lar seg styre gjennom direktiver. Det som vil skje, er at folk vil flytte på seg, høyskolene vil miste noen av sine beste forskere, og norsk høyere utdanning vil tape i attraktivitet overfor norske og utenlandske studenter og i en sterkere internasjonal konkurranse om forskningsmidler.

Våre utdanningspolitikere og Stjernø ser ikke ut til å ha erkjent det åpenbare: At arbeidsdelingen ikke er noe som vedtas, men noe som skapes ut fra hvilke ressurser som stilles til rådighet, og innretningen av disse. Fra myndighetenes side handler det om å skape de riktige belønningssystemene, og å være garantist for kvalitet. I dag stilles universitetene og høyskolene overfor nokså like belønningssystemer gjennom bevilgningene til utdanning og forskning. Den største forskjellen er at de eldre universitetene mottar vesentlig mer strategiske forskningsmidler enn høyskolene og de nye universitetene. Det er derfor ikke underlig at høyskoler med ansatte som har bygget opp ledende forskningsmiljø innenfor utvalgte fagområder forsøker å oppnå en bedre forskningsfinansiering. Å fremstille dette som et problem ved inngangen til en periode med ytterligere satsing på forskning, krever gode evner til rasjonalisering. Jeg nekter å godta premissene om at forskning ikke bør foregå ved høyskolene og at høyskolene ikke bør ha ambisjoner om å etablere flere masterstudier. Det vi ser, er det samme som ellers i samfunnet: Kunnskap, utdanning og forskning har fått økende betydning for utvikling av profesjoner, i alle deler av arbeidslivet og for utvikling av nye løsninger i bedrifter og offentlige virksomheter. Dette er ikke et problem, men en forutsetning for at vi kan holde tritt med landene omkring oss som nå virkelig satser på utdanning og forskning.

Det er ikke slik at vi i Norge er i særklasse i å satse på utdanning og forskning. Vi har en høy andel av befolkningen med høyere utdanning, men har en svak samlet forskningsinnsats. Det er heller ikke slik at vi i Norge har mange universiteter sammenlignet med landene omkring oss: Finland har 20, Sverige har 14 og Danmark har 8. Det som er særegent for Norge, er at vi har mange sterke, robuste høyskoler som også har kompetanse til å drive egen forskning og tilby masterutdanninger. Jeg har vanskelig for å forstå at dette er problem. Jeg er ikke motstander av arbeidsdeling innenfor høyere utdanning, men den må skapes gjennom en systematisk bruk av finansielle virkemidler, og gjennom dialog mellom departementet og den enkelte høyere utdanningsinstitusjon. Det er en kraft og en dynamikk i ambisiøse høyere utdanningsinstitusjoner som må utnyttes for alt den er verdt: For å lage engasjerende læringsmiljøer, for å få til fremragende forskning og for å skape forutsetninger for nye løsninger. Det jeg vil, er å utvikle det universitetet jeg er valgt til rektor for sammen med våre nesten 900 ansatte og 8000 studenter. Jeg ønsker at vi her får drahjelp av våre politikere. Mest av alt trenger vi forutsigbare rammebetingelser som kan gi oss det handlingsrom som er nødvendig for å realisere de mål som er vedtatt for norsk forskning og høyere utdanning.

Vi trenger ikke flere reformer, men vil ha en handlekraftig statsråd med ambisjoner for det som nå framstår som et nytt universitetssystem. La utvalgene skrive, og politikerne snakke.