KONSERT: TROMØY (Dagbladet): Hold Steady med Craig Finn i spissen har en voldsom appell. Hos musikkritikere og langt framskredne indiefans i 30+-segmentet, i hvert fall. Kanskje fordi de ser ut som musikkritikere og langt framskredne indiefans i 30+-segmentet? Bedre reklame for indienettstedets Pitchforks pensjonsordning finnes knapt: «Feeling old? Let\'s start a new band!»

Det er slemt å ta dem på alder og utseende, og det er ikke vanskelig å innrømme at Hold Steadys Bob Mould & The E Street Band-rock har sine storslagne øyeblikk. Det er en utvilsomt potent musikalsk kombinasjon: Minnesota-fuzzgitarer, høye melodihastigheter, Roy Bittan-pianokaskader og sanger med nærmere tre i promille. De banker, til tross for sin grunnleggende uoriginalitet, på genialitetens dør på plate, en slags sofistikert Jokke-lyrikk tonesatt av klassisk rock med en alternativ knekk.

Fra scenen er det en annen dans. Der har de større problemer med å nå ut til flere enn deres nesegrust beundrende menighet. Craig Finn selv jobber hardt og intenst på scenen, mens hans utvilsomt Springsteen-deriverte svovelpredikanttilløp _ de som sikkert er magiske på svett klubb i New York _ faller flatt på Hove-jorda. Da står det bare låtene igjen, fin pastisjrock som «Chips Ahoy», «Southtown Girls» og «You Can Make Him Like You», for å ta tre av de beste stundene fra den fine sisteskiva «Boys And Girls In America», men det skaffer dem neppe mange nye tenåringsfans. Kanskje de heller kan tipse far når de kommer hjem?