Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Stødig og godt

Marita Liabø er med sin tredje roman i ferd med å bygge opp et betydelig forfatterskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Marita Liabø har modnet som forfatter siden «Brytning» i fjor. Der skrev hun hipt og med mange referanser til musikk-, tv- og filmverdenen. I sin tredje roman «Han liker meg» er det heftige tonet ned, til fordel for et alvorligere stilleie. Her skriver hun stødig og godt om fengslende menneskeskjebner.

Skjelettet i romanen består av en rekke karakterskildringer. Alle personene har det til felles at de går i samme voksenklasse på en videregående skole. Settingen er velvalgt. Forfatteren får sagt mye om enkeltskjebnene, som representerer et bredt utvalg av folket: innvandrere, homser, festegale ungdommer og frustrerte husmødre. Livsskildringene bindes sammen av historien om Guttorm Bredesen, en ung og vakker norsk- og engelsklærer som er faglig dyktig og en stor pedagog. Klassen fascineres av læreren sin, og samtlige finner ham sexy, spennende og usedvanlig klok.

Lærerkallet

Selv ser Bredesen lærergjerningen som et kall, som «han har gått inn i med hele seg, kropp og sinn». Han vil veilede mennesker til å bli gode samfunnsborgere, og strør om seg med aforismer av typen «Alle har godt av et nederlag». Men det tar ikke lang tid før vi skjønner at det ligger en hund begravet et sted. Når vi får vite at Bredesen «føler velbehag når mennesker åpner seg for ham», blir det klamt. Og klammere blir det når han opererer som kvasiterapeut for alle han møter. Han bedriver rett og slett et formidabelt spill, setter elever opp mot hverandre før han selv går inn som konfliktløser og frelser. Først innsmigrer han seg, så kapper han hånda av de stakkars elevene - som altfor seint avslører spillet.

Patologisk

Romanen fenger på grunn av måten Liabø har håndtert Bredesen på. Avsløringen av hans syke væremåte er spennende lesning, særlig fordi en i begynnelsen ikke er helt sikker på om han er et usannsynlig flott eller et usedvanlig sykt menneske. Patologien hans bygges opp med flere og flere groteske opptrinn. Nettet snører seg etter hvert tett om ham, inntil han til slutt tar halen mellom beina og stikker, som Karl Ove Knausgårds lærer i «Ute av verden».

Liabøs forfatterskap har hittil fokusert på litt sære menneskelige tilstander. Kamilla Kandal, hovedpersonen i «Brytning», var død, og reflekterte over livet sitt fra graven. (Hun har forresten sneket seg inn i årets roman, er det forfatterens lille hilsen til tidligere lesere?), mens Bredesen er psykopat. Det skal bli spennende å se hva Liabø pønsker ut til neste bokprosjekt, som vi kan vente spent på.

Den sjarmerende psykopaten Bredesen lar seg ikke knekke. Når spillet er tapt et sted, drar han videre til neste: «Han ser fram til å navigere i nye farvann, seile over en ny gruppe mennesker i ro og mak.» Be aware, sier nå jeg.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!