Stødig vingling

The Killers jakter på den aller største storslagenheten med alle tilgjengelige midler. At Las Vegas-gruppa låter forskjellige fra gang til gang må vi bare finne oss i.

CD: The Killers er det nye Coldplay. Storslagenhet er deres fag. Brandon Flowers’ stemme og fraseringer er like verdifull kapital som Chris Martins tilsvarende. Og de befinner seg begge i en posisjon hvor de - på hver sin måte og av litt ulike musikalske og demografiske årsaker - er potensielle kandidater til å rykke opp i stadionrockens mest innbringende sjikt.

Stadionpopulisme

Coldplay har kanskje kommet lenger i løypa i sitt «vi er det nye U2»-prosjekt (Brian Eno var på plass bak spakene på sistealbumet), men The Killers’ ambisiøse, stadig ungdommelig fryktløse og helt utilslørte stadionpopulisme har ført dem langt allerede, og «Day & Age» vil ikke være plata som stopper progresjonen.

Denne populismen er likevel ikke helt uproblematisk hvis du er opptatt av at band skal representere noe forutsigbart og gjenkjennelig fra gang til gang. Det brummende, samtidig mildt elektronisk marinerte soulrockanslaget i «Losing Touch» representerer noe av en grunnstilling for Killers-soundet - melodiøs rock med en stolt svai, balanse mellom energisk utfoldelse og instrumental tilbakeholdenhet, alltid et forløsende refreng som griper tak og sniffer på euforien - og kunne slik sett vært åpningslåt også på de to foregående Killers-platene.

Transformasjon

Deretter, det vil si fra singelen «Human» og ut, blir Killers-formelen utsatt for en ganske gjennomgående 80-tallstransformasjon. Soundet blir boblende, atmosfærisk, svulmende og lyssatt av pastellnyanser på en måte som bandets mer jordnære Springsteen-tilløp på «Sam’s Town» i liten grad antydet.

Herredømme

Om dette er positivt eller negativt handler mye om smak, men The Killers behersker i hvert fall denne synthetiske dreiningen - det kler dem like godt som noe annet. Og de har uansett noe grunnleggende standhaftig i måten de skriver låtene på og i Brandon Flowers’ stemmebruk som likevel gir følelse av kontinuitet og sammenheng, og kommer slik sett gjennom sitt tredje album med sin personlighet og integritet i behold.

Stødig vingling

At det er litt lenger mellom de opplagte singlekandidatene enn tidligere, og at de blir et ganske kjedelig band når de slipper seg ned på midtemponivå, representerer generelle tredjealbumsykdommer mer enn det indikerer at The Killers er på vei ut og ned. Det er de nemlig ikke. Snarere tvert imot, for «Day & Age» er den typen plate som, selv om den samlet sett kanskje er deres svakeste til nå, er god, bred og publikumsvennlig nok til at The Killers lett kan jobbe videre mot verdensherredømme uten å ha støtt fra seg kjernepublikummet på noen måte.

Og slik sett er The Killers et vingleband stødigere enn de fleste.