Stødige og stilsikre

På «Briefly Shaking» er Anja både engel og djevel.

CD: På tross av sin troskyldige stemme, er Anja Garbarek egentlig like lite tillitsvekkende som de blondekjolebekledde tvillingene i Stanley Kubricks «The Shining». De ser søte ut på avstand, men blir mer og mer skremmende jo nærmere du kommer. Derfor har det også blitt slik at den smålavmælte Anja fra «Velkommen Inn» (1992), «Balloon Mood» (1996) og «Smiling & Waving» (2002), også var utmerket som gjestevokalist på Satyricon-albumet «Volcano» (2002). Så der den Hollywood-cinematiske introen «Born That Way» kanskje begynner pent og orkesterpyntelig, tar det heller ikke lang tid før den går i oppløsning. Det er som om Anja, i et «Mullholland Drive»-aktig grep, vil vise hvor råttent Hollywood egentlig er. Denne dualismen preger også resten av «Briefly Shaking». På plata han hun fått produksjonshjelp av islandske Gisli, og sammen har de programmert seg fram til et sukkerspinn av vevre melodier og lyssky tekster. Det ene øyeblikket er Anja søtere enn knekk , det andre er hun den sorte enke. Den hviskende «Can I Keep Him» er for eksempel nedtonet, nydelig og morderisk. Denne ganger er ikke Anja bare inspirert av barndomsheltinner som Kate Bush og Laurie Anderson, men også av en ny generasjon kompromissløse kvinnfolk. På «Dizzy With Wonder» er hun minimalistisk beinhard som PJ Harvey, «The Last Trick» er flyktig som en Stina Nordenstam-låt og vokalen på «Sleep» er Beth Gibbons-vemodig. Til tider kan det bli litt for søtt, men når Anja tar på seg psykopatmaska og leker gjemsel med lytteren, blir «Briefly Shaking» både spennende og skummel.