Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Stoffrik Tromsø-roman

Ikke helt vellykket forsøk på å skildre Tromsø etter krigen.

BOK: Til vinterens mer eller mindre ubemerkede bokutgivelser hører en historisk roman fra Tromsø-miljø skrevet av forfatteren og dramatikeren Kjell Kristensen, mest kjent for sine Hamsun-dramatiseringer.

Forfatteren er selv tromsøværing og har åpenbart trukket på egne oppveksterfaringer, samtidig som han bygger på dokumentariske kilder.

Romanhandlingen starter ved krigens slutt og føres helt fram til i dag. Selv om det opptrer flere historiske personer i boka, er hovedhistorien ren fiksjon. Den er konsentrert om to familier, som vi følger gjennom tre generasjoner. Den ene er en proletarfamilie som har flyttet inn til byen, den andre er pent plassert innenfor det høyere handelsborgerskap. Men begge blir rammet av større og mindre katastrofer.

Kjøpmann Johannes Weber får urettmessig et frynset rykte for å ha fraternisert med tyskerne under krigen. Seinere får han en svigersønn som viser seg å være et tvilsomt papir. Arnold Isaksen klarer aldri å finne seg til rette i byen og blir sinnssyk. Sønnen hans går det heller ikke så bra med.

I det hele tatt får fedrenes gjerninger følger for de neste slektsledd. Sånn sett har romanen visse naturalistiske trekk.

Kristensen utnytter effektivt kontrasten mellom de to familiene, som på ulikt vis også kommer i berøring med hverandre. Persongalleriet er stort og handlingen mangslungen, men Kristensen klarer ikke helt å holde styr på alle de kortene han legger på bordet. Det blir tydeligere jo lenger fram i tida vi kommer.

Handlingen beveger seg rykkvis framover. Det er i og for seg OK, men likevel blir vi sittende igjen med et inntrykk av at forfatteren har gapt over mer enn romanen kan romme. Språket er også til tider litt vel kulørt. Når det heter om Weber at han «måtte temme den glødende vulkanen som huserte og romsterte i hans indre», blir det litt mye av det gode. Og dette eksemplet er ikke enestående.

Likevel har «Gylne netter, mørke dager» åpenbare kvaliteter. Den gir fine tidsbilder fra Tromsø, den er rik på stoff, og flere av personene er beskrevet på en måte som engasjerer. For Tromsø-folk må man anta at den har særlig appell. Gjenkjennelsen skal man som kjent aldri forakte. Alt i alt må man likevel slå fast at forfatteren har stilet mot høyder han ikke helt har maktet å nå opp til.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media