<b>NY STUDIE: </b>Polske arbeidsinnvandrere føler de ikke tas på alvor, og derfor ikke får den samme legehjelpen som de er vant med fra hjemlandet. Foto: Tore Wuttudal / NTB Scanpix
NY STUDIE: Polske arbeidsinnvandrere føler de ikke tas på alvor, og derfor ikke får den samme legehjelpen som de er vant med fra hjemlandet. Foto: Tore Wuttudal / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Helse-Norge og fastlegeordningen

Stoler ikke på norske leger

Mange frykter at økt innvandring skal overbelaste det norske helsevesenet. Arbeidsinnvandrere har andre bekymringer.

Meninger

Østeuropeiske arbeidsinnvandrere er bekymret for tvilsom kvalitet på helsetjenestene som de tilbys av den norske velferdsstaten. De bruker heller egne penger på helsereiser til hjemlandet. Der kjøper de private helsetjenester for å få medisinsk behandling som de kan feste tillit til.

Resultatet er at østeuropeerne har et betydelig underforbruk av norske helsetjenester, til tross for at de betaler de samme skattene som norske statsborgere og har de samme rettighetene til medisinsk bistand. For den norske velferdsstaten betyr det store innsparinger, men samtidig at den mister legitimitet blant innvandrerne.

I en nylig publisert studie i Nordisk tidsskrift for helseforskning forteller polske arbeidsinnvandrere om sine møter med det norske helsevesenet, og hvorfor det så ofte skjærer seg. De føler de ikke tas på alvor, og derfor ikke får den samme legehjelpen som de er vant med fra hjemlandet.

En viktig forklaring er det norske fastlegesystemet, der fastlegen har rollen som allmenn medisinsk ekspert (allmennspesialist). For de polske pasientene, som i hjemlandet er vant med å oppsøke spesialister også for mindre plager, er dette et lite troverdig system. Kan du alt, kan du egentlig ingenting, som en av informantene påpekte. I praksis ser polakkene derfor fastlegen først og fremst som en litt vanskelig portvakt på vei inn til det «ordentlige» helsevesenet – spesialisthelsetjenesten.

De stusser også over de norske fastlegenes utstrakte bruk av Felleskatalogen og datamaskiner under konsultasjoner. En lege skal kunne faget sitt, ikke være en ekspert på pc og internett.

Polakkene er også skeptiske til de norske egenandelene for primærhelsetjenester. Fra hjemlandet er de vant til offentlige helsetjenester uten egenandeler, til dels en arv fra kommunistiske tider. Grunnleggende helsetjenester er ikke noe som skal byttes mot penger på et kontor. De føler egenandelene på fastlegekontorene omgjør konsultasjonen til en økonomisk transaksjon. Helse blir noe man kjøper.

Enda verre er det at man til og med tar betalt selv når «varen» – løsning på helseproblemet – ikke «leveres». Vente og se, oppfattes som den norske fastlegens standardsvar. En av våre informanter, Anna, fortalte resignert om gjentatte kostbare, men likevel nytteløse visitter til fastlegen. Han sa bare det samme, hver eneste gang: «Alt vil gå over av seg selv». Og hvis det ikke går av seg selv: «Kom om to uker». Men her i Norge må jeg likevel betale hver gang.

På mange måter er de polske pasientenes møter med de norske legene uttrykk for en klassisk kulturkonflikt. Polakkene kommer til legekontoret med klare forventninger om en

paternalistisk lege/pasient-relasjon som de kjenner fra hjemlandet. Her er legen den autoritative eksperten, pasienten den uvitende hjelpetrengende. I det norske helsevesenet har lege/pasient-relasjonen utviklet seg mot en mer symmetrisk relasjon, der legen og pasienten er likeverdige partnere som samarbeider om de medisinske utfordringene.

I denne modellen er legens spørsmål «hva føler du?» og «hva tror du selv?» gode, relevante og legitime. For polakkene blir de samme spørsmålene derimot lite annet enn en demonstrasjon av legens inkompetanse og misforståtte forståelse av hva en legekonsultasjon skal være.

Gode språkkunnskaper har dessuten større betydning i den ikke-paternalistiske modellen, ettersom den i større grad forutsetter pasientenes aktive deltakelse. En IMDi-rapport (2007) viser hvordan pasientenes mangelfulle språkkunnskaper har betydelige konsekvenser og resulterer i feildiagnoser, feilbehandling eller svekke muligheter for oppdagelse av symptomer.

I stedet velger mange arbeidsinnvandrer fra det østeuropeiske landene å reise hjem og kjøpe seg private helsetjenester. Det koster ofte ikke mer enn egenandelen. Andre tilpasser besøk til legen med ordinære reiser til hjemlandet. Mange rapporterer om utstrakte transnasjonale praksiser, der norske og polske helsetjenester kombineres – et slags overnasjonalt «fritt legevalg», om enn for pasientens egen regning.

Det finnes viktige nyanser i dette bildet. Polakkene som ble intervjuet var jevnt over mer tilfreds med den norske spesialisthelsetjenesten enn fastlegene. Også den norske svangerskapsoppfølgingen svarer bedre til forventninger. Det synes videre som bruken av hjemlige helsetjenester avtar over tid. Lengre botid skaper større forståelse for prinsippene bak det norske helsevesenet.

Vårt materiale for lite til å trekke statistiske konklusjoner om innvandrernes bruk av helsetjenester i Norge. Det er også store forskjeller innad blant innvandrergruppene. Det er derfor interessant at våre funn reflekteres i flere andre studier som utforsker innvandrernes relasjoner til det norske helsevesenet. I våre forskningsmøter med østeuropeiske arbeidsinnvandrere opplever vi dessuten at andre deler av velferdsstatens tjenester problematiseres på samme måte, blant annet barnevernet.

For den norske velferdsstaten er det likevel en utfordring hvis en betydelig minoritet mangler tillit til sentrale velferdstjenester. I dag bor om lag 180000 østeuropeere i Norge. Det er 3,6 prosent av landets befolkning, omtrent like mange som bor i Trondheim, landets tredje største by. Som andre arbeidstakere betaler de sine skatter og bidrar til velferdsstatens økonomiske fundament. Hvis østeuropeerne ikke oppsøker sine norske fastleger, og ikke stoler på helserådene som de får når de først møter opp, er det et alvorlig problem for det norske helsevesenet.

Et system uten tillit blant brukerne er et dårlig system, og truer statens overordnede målsetting om at alle – også innvandrere – skal sikres god og likeverdig tilgang til helsetjenester. På sikt kan det svekke oppslutningen om det norske velferdsmodellen i befolkningen – og dermed også viljen til å finansiere spleiselaget.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook