Stolt valg

«Stoltentann» gjør norsk politikk til en lettsinnet lek.

I SMULT FARVANN: «Stoltentann» ironiserer over norsk politikk, i blått og rødgrønt. Her er Stig-Werner Moe som selveste Kaptein Stoltentann. Foto: Line Loholt
I SMULT FARVANN: «Stoltentann» ironiserer over norsk politikk, i blått og rødgrønt. Her er Stig-Werner Moe som selveste Kaptein Stoltentann. Foto: Line LoholtVis mer

SHOW: Det handler om piratisering av norsk politikk. Noen som synes de har hørt om det før? Det kan stemme.

Sommershowet «Stoltentann» møtte for første gang publikum under valgkampen for fire år siden.

Gammelt og nytt Grunnprinsippet er det samme som i 2009: Norsk politikk tolkes gjennom et sjørøverunivers, der skatten er oljeformuen og velgerne loves kokosboller og andre godsaker.

Grunnstrukturen er også nokså lik. Men ellers er forandringene i «Stoltentann» større enn forandringene i norsk politikk i samme periode.

Manus er nytt. Knut Nærum har oppdatert med flere nye skikkelser, mens andre (les: Trond Giske) er blitt mindre sentrale.

Han har skrevet nye vitser og replikker, basert på mer eller mindre aktuelle saker, samt nye sangtekster, nå til popmusikk fra de siste 84 år, utvalgt og bearbeidet av Lars Bleiklie Devik.

De nye sangene legger inn et ekstra lag av metahumor gjennom tittellikhet med originalene.

Princes «Kiss» framføres som «Kliss», Michael Jacksons «Billie Jean» som «Billig Klin», mens Irving Berlins «Puttin' on the Ritz»  er blitt til «Putt'n på hospits».

Farsefart Et nytt mannskap har mønstret på. Stig-Werner Moe, Espen Bråten Kristoffersen og Morten Røhrt spiller flere roller, med raskere skifter, enn Jan Gunnar Røise, John Brungot og Jan Martin Johansen gjorde i Grimstad.

Jonas Digeruds regi er kjappere i tempo og mer farsepreget i virkemidler enn Erik Ulfsbys var.

Farseformen gjør ikke satiren mer utydelig, men fungerer som en synliggjøring av at skillelinjene i den norske politikken ikke alltid er like tydelige.

For å sitere Erna Blåberg (Morten Røhrt): «Nå gjelder det å sitte heeeeeelt stille i båten og bare snakke om det vi er enige om».

Fortsatt ironiseres det skarpt over dobbeltmoral, hykleri og retorisk tomprat langs hele det politiske spekteret.

Det såkalte «politiske spillet», der strategi betyr mer enn sak, legger «Stoltentann» særlig vekt på, og det aktørene mangler i parodilikhet kompenserer de for gjennom metahumor og å gjøre oppmerksom på egne revyteknikker.