Stoltenberg, miljøet og FN

Med statsminister Jens Stoltenbergs nøkkelrolle i FNs reformarbeid må styrking av verdensorganisasjonens miljøarbeid være en selvsagt prioritet for Norge.

PÅ OPPDRAG FRA generalsekretær Kofi Annan leder statsminister Jens Stoltenberg, sammen med statsministerne i Pakistan og Mosambik, en høynivågruppe i FN som skal foreslå tiltak for å styrke FNs innsats i verdens fattigste land. Gruppa skal spesielt bidra til bedre sammenheng mellom utvikling, miljø og den humanitære innsatsen. Det har vært lite oppmerksomhet i norske media om denne viktige rollen for Norge.Regjeringen har sagt den skal bli ledende på miljø, både fordi det er nødvendig for Norge og ikke minst av hensyn til jordas fattige og deres framtid. I Soria Moria-erklæringen er ambisjonen å bli et ledende land innen miljørettet utviklingssamarbeid. Regjeringen har nylig presentert sin handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid. Nå er det på tide at også FN får miljø inn i utviklingsarbeidet. Med statsministerens nøkkelrolle i FNs reformarbeid må styrking av verdensorganisasjonens miljøarbeid være en selvsagt prioritet for Norge. Vi ber regjeringen konkretisere hvordan rødgrønne miljøambisjoner vil bli fulgt opp i FN-reformen.

MILJØORGANISASJONENE rundt omkring i verden har nå store forventninger til at Jens Stoltenberg skal tale miljøets sak i FN. Verdenskommisjonen for jordas miljø og utvikling ledet av Gro Harlem Brundtland påpekte sammenhengen mellom miljø og utvikling. Flere har siden uttalt at skal vi løse utviklingsproblemene, må vi løse miljøproblemene, og skal vi løse miljøproblemene, må vi løse utviklingsproblemene. For å bedre de fattiges livsvilkår er det helt nødvendig at miljøtiltak blir en selvsagt del av arbeidet for å fremme utvikling. I dag tvinges fattige mennesker til å overutnytte naturressursene, og selskaper sikrer seg store økonomiske gevinster ved for eksempel å hogge regnskog. Gruvedrift og oljevirksomhet ødelegger naturen for generasjoner framover. For å bekjempe fattigdom og sikre utvikling er det nødvendig å ta vare på naturressursene og de tjenestene som naturen selv yter. Dette bidrar til å forebygge og dempe ødeleggelser som følge av tørke, flom, klimaendringer og andre naturkatastrofer. Lokal deltagelse i bevaring av naturressursgrunnlaget er avgjørende for å få til langsiktig vern og dermed sikre livsgrunnlaget til de fattigste. Erfaring viser at lokal forvaltning er mer effektivt og mindre korrupt, men det er nødvendig å styrke den faglige kompetansen hos lokale myndigheter.

I DAG ER FORVALTNINGEN sterkt oppsplittet og evner i liten grad å se hvordan vern og bruk av naturressurser henger sammen med klimaendringer og energibruk. Det bærer for eksempel galt av sted hvis hogst tillates ut fra økonomiske argumenter uten å ta hensyn til hva den betyr for biologisk mangfold, for klimabalansen og for de fattiges muligheter ti å opprettholde sin levemåte. Det er et sterkt behov for en mer kordinert naturresursforvaltning. Likeså vil liberalisering av fiske kunne true fiskebestander og de fattiges muligheter for å ha fiske som et levebrød.Samtidig har de rike landene et ansvar for at de fattige land ikke påføres miljøproblemer utenfra. I Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det for eksempel forslag om å liberalisere handelen med kjemikalier. Siden de fleste fattige land har begrensete muligheter til å drive kontroll, kan import av kjemikalier føre til helse- og miljøproblemer. Verdensbanken har på sin side blant annet finansiert gigantiske vannkraftprosjekter med store miljøkonsekvenser. Både WTO, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og de forskjellige FN-organisasjonene må få krav på seg til å forhindre ødelegging av miljøet.Integrering av miljø i andre FN-organisasjoner og de enkelte lands utviklingsstrategier er viktig, men miljøresultatene blir best dersom den spesifikke miljøinnsatsen økes. En stor fare med miljøintegrering er at miljø bare blir et av mange hensyn som skal tas, i stedet for å være et hovedformål slik at selve livsgrunnlaget skal kunne opprettholdes. FN må få en sterkere og bedre finansiert miljøorganisasjon. Norge har i likhet med andre land gått inn for å oppgradere FNs miljøprogram UNEP til FNs miljøorganisasjon. Hvis Stoltenberg ikke lykkes med å få høynivågruppa med på dette forslaget, må han i hvert fall sørge for en slagkraftig organisering av FNs miljøarbeid for å sikre en bærekraftig utvikling.

UNDP BRUKER I DAG meningsløst mye tid på å tigge penger. Da blir UNEPS aktiviteter i stor grad styrt av hvilket prosjekt pengene er øremerket til. Dette bidrar til at det blir liten helhet i UNEPs arbeid. Finansiering av FNs miljøarbeid kan ikke baseres på frivillighet, og det er nødvendig med en stabil finansiering av UNEP og en framtidig FNs miljøorganisasjon. Finansieringskilder som en internasjonal avgift på flytrafikk, en global vannavgift eller en ressursavgift på fiske bør tas i bruk for å bidra til finansiere FNs miljøarbeid. UNEP bør få klargjort sin rolle til å sette normer, gjennomføre miljøanalyser og drive overvåking. Dette vil være i tråd med oppgaver organisasjonen har i dag. Eksempler er internasjonale miljøavtaler, forskningspanelet om klimaendringer (IPCC) og rapporter om jordas miljøtilstand, blant annet i forhold til FNs utviklingsmål (Global Environmental Outlook og Millennium Ecosystem Assessment Report). Likeså kan UNEP ha en viktig rolle for å styrke miljøkompetansen og bygge opp miljøforvaltningen i fattige land, bidra til overføring av teknologi og sørge for informasjon. Det er ingen grunn til at utviklingsland skal gjenta de samme feilene som de rike landene har gjort. Den nyeste kunnskapen og teknologien må tas i bruk, slik at de fattige landene kan hoppe som en frosk over en periode med utplyndring av naturressursene og massiv forurensning fra industri og biltrafikk.

MILJØFORVALTNING BLIR som oftest sett på som en utgiftspost. FN-reformarbeidet må bidra til å endre dette og få fram at midler brukt til miljø er investeringer for framtida. Vi vil foreslå at Jens Stoltenberg blir statsministeren som bærer arven fra Brundtland ett skritt videre ved å få gjennomført en FN-utredning om «Miljø og makroøkonomi». Den vil kunne legge grunnen for en ny miljø- og ressurspolitikk i FNs arbeid, basert på at det er langt bedre samfunnsøkonomi å investere i miljø enn å bruke ressurser i etterkant på å reparere miljøskader. Høynivågruppa må sikre en langt bedre koordinering mellom UNEPs arbeid med å sette normer og andre FN-organers miljøarbeid på landnivå og i felt. Miljø må bli en essensiell del av utviklingsdialogen mellom FN, Verdensbanken/ Pengefondet, giverland og mottakerland. På landnivå er det helt nødvendig å styrke miljøkompetansen. Dette er våre forventninger til stasminister Jens Stoltenberg i FNs høynivågruppe.