AVSKJED MED KONGEN:  Jens Stoltenberg har søkt avskjed hos kongen etter åtte år som statsminister. Mandag ettermiddag gikk han veien fra Slottet til statsministerboligen for siste gang.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
AVSKJED MED KONGEN: Jens Stoltenberg har søkt avskjed hos kongen etter åtte år som statsminister. Mandag ettermiddag gikk han veien fra Slottet til statsministerboligen for siste gang. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Stoltenbergs metode

Skrytelista til Jens Stoltenberg er lang etter åtte år. Men det har ikke bare vært melk og honning, skriver Marie Simonsen.

Meninger

Da Jens Stoltenberg holdt sin siste pressekonferanse som statsminister mandag ettermiddag, ble vi minnet om den mest synlige forandringen i løpet av hans regjeringstid.

På vei inn i regjeringsboligen bak Slottet var det full sikkerhetskontroll med flere vakter, metalldetektor og gjennomlysing av bager. Rundt statsministeren er det en jernring døgnet rundt, men også på Stortinget og i departementene er sikkerheten skjerpet merkbart siden Norges brå oppvåkning 22. juli for to år sida.

Mer åpenhet, mer demokrati, blir Jens Stoltenberg husket for i de avgjørende dagene da han på imponerende vis ledet og trøstet en rystet nasjon. Men vi skal ikke være naive, la han til.

Tilføyelsen har gitt politi og justismyndigheter adgang til verktøy og metoder som ville vakt ramaskrik før den mørke fredagen da Norge mistet uskylden. Nå foreslår den nye regjeringen generell bevæpning av politiet uten store protester.

Fredelige Norge har heller aldri kriget og bombet så mye i fredstid som de siste åtte åra. Det har vært en kritisk og alvorstung vakt for statsministeren som nå går av.

Det er en viktig påminnelse. Hukommelsen er kort, og mange velger å huske flertallsregjeringas mer hverdagslige arbeid. Stoltenbergs metode var å kvittere ut Soria Moria punkt for punkt, pøse inn oljepenger til kultur og velferdsgoder som dreide samfunnet i en mer likestilt og mangfoldig retning; milliardene strømmet over kommunene, landbruket og samferdsel i Stoltenbergs regjeringstid. Det kunne synes som den viktigste jobben til en statsminister var å huske pinkoden til oljefondet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han fikk likevel belønning for sin samfunnsøkonomiske stødighet da finanskrisen truet. De rødgrønne gjenvant mirakuløst flertallet for fire år sida, mye på grunn av opposisjonens rot, men også takket være Stoltenbergs orden.

Pensjonsreformen er en av de viktigste velferdsreformene i Norge noen gang, mener Stoltenberg typisk. La gå. Pensjon har likevel aldri satt hjerter i brann. Bortsett fra Stoltenbergs. Han er en politiker som lar seg oppildne av de store linjene og de små detaljene; som ser skjønnheten i en plansje fra Finansdepartementet. En slik politiker stortrives i det lukkete flertall hvor han kan skjermes fra støy og det han anser som bagateller, i pressen og på Stortinget.

Men som vi alle vet, har det heller ikke vært fredelig på hjemmefronten. At det rødgrønne prosjektet overlevde i åtte år, må ses som en triumf for fornuftsekteskapet. Det har stormet fra dag en; med SV-ere på plenen, stabbur og smykker, monstermaster, habilitetsproblemer, endeløse høringer i kontrollkomiteen, Brustads krangel med Røkke, Giskes med Telenor, Ola Borten Moes med alle, statsråders brutale avgang, sykehusopprør, og så videre. Til og med kongen gjorde opprør mot Stoltenberg om hvem som skulle dele ut krigsmedaljer på Akershus.

Han har sittet så lenge at kritikerne har rukket å skrive bøker. To avgåtte statsråder, Karita Bekkemellem og Åslaug Haga, har gitt et patetisk bilde av sjefen. Gerd-Liv Valla la heller ikke fingrene mellom etter sin avgang. Og til slutt dukket partifellen Grete Knudsen opp fra fortida og ga ham en kilevink hun og.

Alt har han tatt med stoisk ro, som kanskje for enkelte bekrefter bildet som forsøkes tegnet, av en konfliktsky leder. Jeg tror det er verre enn som så, i hvert fall for dem som ønsket å ramme. Han bryr seg ikke, på samme måte som han heller ikke har brydd seg stort om hva som skrives i pressen.

Det er en overlevelsesstrategi som den innkommende regjering kan lære av. Du blir fortært om du lar alt og alle tære på deg.

Jens Stoltenberg er allerede historisk som en av de lengstsittende statsministere, handlingsregelens far, leder av en historisk flertallskoalisjon og statsminister under terrorangrepet 22. juli. Er det noe mer igjen, eller vil han gå av som partileder og forsvinne til utlandet?

Akkurat nå mistenker jeg at han er glad til for å vende tilbake til en horisontaldelt familiebolig i nærheten av Nordmarka. Han så aldri statsministerboligen som et hjem og flytter med et par dvd-er i kofferten. Han er 54 år og har ikke hastverk. Det siste han tenker på er å dra til New York.

Det kan fort hende når historien begynner å skrives, at han vil skrive et kapittel til.