Stoltenbergs politiske tabbe

Ved å foreslå avvikling av lokalstyret i fylkeskommunen har statsministeren gått til angrep på eget maktgrunnlag.

Bare etter kort tid har statsminister Jens Stoltenberg fått store vans Dette er en beskjedkeligheter med grasrota i eget parti. Han må slukke brann. Betegnelsen opprør er brukt. Forslaget om å delprivatisere Statoil er en grunn til uroen. Mot denne planen har ikke minst tidligere partisekretær Haakon Lie tatt til motmæle. Likevel er ikke regjeringens planer for Statoil den verste snublesteinen for Stoltenberg. Kampen om Statoil skjuler en langt større. Privatiseringen av Statoil er fortsatt en så uklart formulert problemstilling at ingen forstår hva som er ment. Eller skal bli gjort. Kanskje ikke engang de som har kommet med framlegget. Statoil er imidlertid en nyttig sak å bruke for å uttrykke misnøye på et annet område hvor direkte tale er vanskelig og enda kan være kompromitterende. På et annet område hvor tilsynelatende ingen saklige motargumenter står igjen. I hvert fall ikke til troende. Det er nemlig ikke i Statoil hunden ligger begravd. Det er i fylkeskommunen. Stoltenbergs forslag om å avvikle lokalstyret i fylkeskommunen og erstatte denne ordningen med fem store regionale politiske enheter, samt skille ut sykehusene for seg selv, er uten tvil hans største strategiske tabbe som statsminister så langt. Han har nemlig gått til angrep på eget maktgrunnlag. Det gjør ingen ustraffet. Denne saken kan ikke bli annet enn skyggeboksing. Hvor utfallet er sikkert: Jens Stoltenberg er nødt til å tape. Forlate posisjonen. Han kommer ingen vei. Trøsten er at det har heller ingen annen politiker gjort. Det hjelper ikke med all verdens dystre fakta om dobbeltadministrasjon og ineffektivitet i fylkene. Feil organisering og hemmende grenser på alle plan i fylkeskommunene, ved sykehusene ikke minst. De gode begrunnelser for å avvikle fylkeskommunen av i dag er en liste så lang som et vondt år. Det hjelper likevel ikke med saklige argumenter. Uansett. For her handler det derimot om geografisk og kulturell identitet. Sterke følelser i flere lag. Også blant vanlige folk. Ingen i Sogn og Fjordane vil for eksempel bli styrt fra Bergen eller Hordaland. Dette fylket har ikke gjort annet enn å løsrive seg fra Bergen de siste førti årene. Ikke noe har samlet fylket mer. Ikke noe har gitt det sterkere følelse av identitet. Kanskje viktigst er likevel at den virkelige grasrota i Arbeiderpartiet henter makt og utkomme i fylkeskommunen. Resten henter dette i kommunene eller i Landsorganisasjonen. Dette er realiteten. Ingen gir fra seg makt frivillig. Uten å få tilsvarende igjen. Dette karakteriserer ikke bare Arbeiderpartiet. Den faste grasrota i de fleste partier har verv, lønn, goder og andre rettigheter knyttet til at fylkeskommunen blir opprettholdt. Ikke minst de durkdrevne og gløgge hodene. Distriktenes intelligentsia. De fleste av dem kunne ikke tenke seg å kaste bort tiden på en stortingsbenk. Ikke har de råd til det heller. Blir fylkeskommunen tatt bort, blir altså mye av grunnlaget for partiene borte. Jens Stoltenberg spiser av seg selv. Sin egen eksistensberettigelse som politiker. Dette kan vår ferske statsminister gjøre til han faller. Noe han selvsagt ikke kommer til å gjøre. Det er lenge siden Arbeiderpartiet hadde maktgrunnlaget i arbeidere, småbrukere, fiskere og andre småkårsfolk. At dette var et politisk parti hvor disse kunne kjempe seg fram til samme rettigheter som andre i samfunnet. Til et liv med sosial trygghet, respekt og verdighet. Nå vandrer velgere fra parti til parti. Som aldri før. Lojaliteten er ikke å finne blant menigkvinne eller menigmann. Det er også lenge siden at Arbeiderpartiet utviklet seg fra å være en bevegelse til å bli et redskap til å bevege seg med, slik professor Jens Arup Seip en gang så elegant spissformulerte Einar Gerhardsens styringstid. Økonomisk er alle partier for lengst offentlig avhengige. Med sugerør i statskassa. Også Arbeiderpartiet. Det er staten som betaler det meste. Medlemskontingenten betyr ikke noe. Med Jens Stoltenberg er også Gro Harlem Brundtlands romslige takhøyde og toleranse for intern kritikk tilbake igjen i toppledelsen. Etter et midlertidig tilbakeslag under Thorbjørn Jagland til tidligere tiders store hårsårhet og skjulte maktmetoder. Paradoksalt nok er Stoltenbergs mer tolerante lederstil til ulempe for ham når maktgrunnlaget begynner å bevege på seg. Noe det nå gjør med grunnlag i en rekke saker. Ingen er redd for personlig å bli skjelt ut av Jens Stoltenberg etter kritikk på talerstolen i et årsmøte i et fylkeslag. Stoltenberg er ikke en del av et fåmannsvelde. Det gjelder ingen oligarkiets jernlov under Jens. Ingen åpen eller skjult stalinisme. Dette betyr ikke at fåmannsveldet er borte fra politikken. Ikke noe annet sted er dette fenomenet mer markant enn i fylkespolitikken. I fylkeskommunen. I praksis er det noen få som bestemmer. «Vi får styre, vi som har vett,» sier disse politikerne kynisk. Når de er ærlige på hotellrommet utpå natta. Styre er noe de også gjør. Til gagns. Ofte meget effektivt. På tvers av partigrensene. Uten hensyn til ideologiske skillelinjer. Fåmannsveldet er med andre ord ikke begrenset til de enkelte partiene på fylkesplanet, men går på tvers av partistrukturen. Dette er også en historisk arv fra fylkestingene slik de var før i tiden. Da ordførerne møttes og hestehandlet seg til løsninger som alle kunne leve med. Det samme skjer i dag. En skal ikke glemme at fylkespolitikerne gjør mye godt håndverk. Slik sett har statens fremste tillitsvalgte mye å lære av dem. Kanskje statsminister Jens Stoltenberg burde begynne med sitt eget primære forvaltningsnivå. Ikke andres. Det er tungt å vaske trapper nedenfra og opp. I så fall ville det ha vært naturlig å begynne med statens egne organer ute i distriktene. Først og fremst fylkesmennene og deres meget omfattende administrasjoner. Som konkurrerer med fylkeskommunenes styrende organer. På samme beite. Sykehusene blir opplevd av folk. Derfor synes også manglene. Tydelig. Likevel kan effektiviteten ved sykehusene i fylkeskommunene være på et nivå som for eksempel statens politi og forsvar bare kan drømme om. De offentlige ansatte ved sykehusene har vært modernisert lenge. Stort sett har denne nye given hver gang gått ut på at de har måttet løpe enda fortere. For hvert år. Hvis sykehusene blir tatt bort fra fylkeskommunene, er det i praksis ingenting igjen av ordningen. Bare administrasjonen. Hvor ingen kan sies opp. Pluss noen skoler. Da vil fylkesmennene og staten med sine store administrasjoner i hvert fylke for alvor fylle opp det maktvakuum som oppstår lokalt. I tillegg vil det vokse opp nye sterke administrasjoner i de største byene hvor de store regionene skal styres fra. Ikke bare vil en slik utvikling ta bort fylkespolitikernes reelle maktgrunnlag, slik at den faste grasrota i hvert parti i distriktene blir lenger fra den ikke faste. Velgerne. Disse erfarne politikerne ser selvsagt også at da kommer det til å bli enda mer umulig å få ting gjort. Noe som faktisk er målet med det hele. Poenget med ledelse. De har ikke mange argumenter for fylkeskommunen slik den er i dag, men de har mange argumenter mot å lage det hele enda mer rotete og uoversiktlig. Enda mer uforutsigbart. Når statsminister Stoltenberg så sender sin stabssjef Jonas Gahr Støre ut i partiet for å overbevise om at slike reformer er nødvendige, har han også gjort en tabbe i tillegg. Gjort vondt verre. Støre er sikkert en flink mann. Meget flink. Men han er urban. Bakgrunnen er fra Oslo og Frankrike. Da hjelper verken gode saklige argumenter eller veltalenhet. Han vil bare bli sett på. Av fylkespolitikerne. Etterpå vil de gjøre som de vil. Det vil si i første omgang å unnlate å gjøre noe. Bare murre. I hvert fall før landsmøtet i partiet. De vil vente i det lengste til Jens Stoltenberg har gått av seg den verste reformiveren. Til han har gitt seg.