Stoltenbergs sleivspark

Dagbladet slår mandag 24.11 stort opp at Nini Stoltenberg er stolt av sin mamma, som «gjøv løs på Ninis kjæreste». Dette gir avisa anledning til å la Nini selv gyve løs på Steinerskolen, der hun gikk som barn.

Det er vel tvilsomt om en annen eks-narkoman med bakgrunn fra for eksempel Uranienborg skole, der jeg sjøl gikk, ville fått spalteplass til å gyve løs på den sosialdemokratiske enhetsskolen slik Nini får breie seg i Dagbladet. Uten de mer vellykkede slektninger å skilte med, ville nok ikke kritikken fått slikt rom. Iallfall ville neppe det selvmotsigende i Ninis uttalelser fått stå slik: «Alle som gikk der het Bjørneboe, Carling, Damman eller Stoltenberg. Jeg passet ikke inn. På en annen skole ville jeg følt meg langt mindre alene.»

Dette er da bare tull? Nini tilhører selv den lille gruppen som het sånne ting, hva nå det skulle innebære, og at hun ikke passet inn der, men skulle følt seg mindre alene på en annen skole, kan ikke være annet enn ren gjetning – eller ønsketenkning. Barn faller utenfor mange steder. Det er ingenting som tyder på at det er flere barn som går i hundene på grunn av fartstid fra Steinersystemet enn fra andre systemer. På Uranienborg var det mange som falt utenfor. Flere av dem er døde nå.

Det er derimot et faktum at mange foreldre søker plass til barna sine nettopp i Steinerskolene når det har gått galt for dem ute i den offentlige skoles verden. Mistilpassede barn, mobbeofre, sære talenter og barn som er svake i tradisjonelle skolefag søkes overført til Steinerskolene når de er kommet et stykke opp i skolegangen, fordi de ikke blir ivaretatt ellers. De har falt utenfor, som det heter.

Og her gjør Steinerskolene en stor innsats. Slike barn er ofte ressurskrevende og urolige, og både lærere og medlever må bruke mye tid og krefter på å gi dem rom. Dette kan selvsagt også være en positiv ting – barna får trening i å virke i et krevende fellesskap og lærerne får skjerpet sine sosiale evner. Men kostnader er det ved det.

Nå er jo Steinerskole-hets blitt nærmest en folkesport. Mange har gjort det til et livsprosjekt å være kritiske mot denne alternative skoleformen. Det hyles opp om at skolen drives som en sekt, om at den bare er for eliten, at den er autoritær, irrasjonell uvitenskapelig og svermerisk. Ikke mye mangler for at dette skoleprosjektet får rollen som syndebukk for alt som er galt i oppdragelse og skolegang. Og syndebukker skal som kjent bankes til blods og jages ut av byen for å utsone de andres brøde. Det er bare å gyve løs.

For en som meg, som har barn på Steinerskolen uten selv å være hverken antroposof eller Steiner-veteran, er dette underlig. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan opparbeide seg en slik styrke i sin forakt for noe sånt som dette! Er det fordi det oppleves som så provoserende at det finnes et alternativ til den vanlige skoletenkningen – et alternativ der andre verdier enn matematisk strømlinjeforming settes i førersetet? Kan det være fordi denne pedagogikken stiller dype spørsmål om hva det er viktig å fordrive tiden med, i en tid da tid er blitt mangelvare, en «klemme»? Tåler vi ikke at noen sier at det ikke trenger å være slik? At noen sier at vi lurer oss selv ute i den effektive, rettvinklede verdenen?

Når kritikere tar i bruk sterke ord som «ensretting» og «sekt» i omtalen av Steinerskolene, er de med på å tømme disse begrepene for innhold. Og dét er farlig. Dessuten er det respektløst overfor et stort antall oppegående, kritiske, velvillige og kreative mennesker som har sitt daglige virke innenfor disse skolene; det er respektløst overfor alle barna som går der og har gått der og ikke kjenner seg igjen i de overdrevne enkeltskjebnene som slås opp; og det er respektløst overfor alle foreldre som yter en kjempeinnsats gjennom frivillige aktiviteter for å holde dette pustehullet åpent.