MUSIKAL: Er klassespørsmål irrelevante i 2013?

Vi lever i en tidsalder der det å skape og omskape seg selv er en selvfølgelighet. Du kan bli hva du vil. Du kan være den du er.

Men samtidig finnes endeløst mange - synlige og usynlige - skiller mellom den som er innenfor og den som er utenfor.

«My Fair Lady» handler om å overskride disse skillene.

   Nærmere Shaw Som de fleste sikkert vet er musikalen basert på George Bernard Shaws skuespill «Pygmalion».

Men der «Pygmalion» er en satirisk komedie om forskjellene mellom «dannelse» og «utdannelse», om snobberi og nedlatenhet og hvor lett det er å narre en snobb, blir «My Fair Lady» oftest spilt dels som kjærlighetshistorie, dels som hyllest til det menneske som evner å lære.

Eliza Doolittles talenter overvinner både nedlatenheten, snobberiet og et klassesamfunn der det er uendelig mye tyngre å klatre opp enn falle ned. Det er meningen at vi skal heie på Eliza.

I grunnstemning legger Svein Sturla Hungnes sin «My Fair Lady» noe nærmere «Pygmalion» enn det som er vanlig.

Oppsetningen er holdt i en småsyrlig tone, og klasseperspektivet er klart uttrykt, høyere prioritert enn man ofte ser.