Stones\' beste på 20 år?

Det skulle egentlig bare mangle.

(Dagbladet.no): Det kan fort bli gamlingenes høst, dette.

Eric Clapton slapp sin fullstendige verdiløse, sikkert salgbare, «Back Home» mandag, mens Paul McCartney og Neil Young kommer med plater senere i høst.

Men den største nyheten av dem alle er trolig Rolling Stones. Som til tross en sammenlagtalder på 245 år (sorry, klarte ikke å la være), har klart å stable på beina sin første ordinære studioplate siden 1997s «Bridges To Babylon».

Og det beste av alt: «A Bigger Bang» låter ikke ille. Slett ikke ille.

Arbeidsseier

Du har gjort alt, du har oppnådd alt, og du vet at brorparten av de som kjøper konsertbillettene dine er fullstendig likegyldige til om du gir ut ny skive eller ikke.

Så hva gjør du?

Senker skuldrene, går i studio, og forsøker å la være å tenke på presset som ligger i at det er hele 8 år siden du ga ut forrige album?

HØSTSMELL: Rolling Stones har fått kjempekritikker for starten på verdensturneen. Og den nye plata er slett ikke verst, den heller. FOTO: SCANPIX/AP
HØSTSMELL: Rolling Stones har fått kjempekritikker for starten på verdensturneen. Og den nye plata er slett ikke verst, den heller. FOTO: SCANPIX/AP Vis mer

Ingen dum idé. Og jeg regner med at det er denne minimalistiske konklusjonen Stones også kom til under innspillingen av «A Bigger Bang» - det høres i hvert fall slik ut.

Med hjelp blant annet fra den erfarne hånden til tidligere superprodusent Don Was, er dette en plate som har blitt svært kompetent og - jeg tror engelskmennene har et bedre ord for det - workmanlike.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen spektakulære triks, ingen unge og beundrende medhjelpere, ingen misforståtte trommesamples eller forsøk på å skape noe oppdatert sound.

Bare Stones. Og feilene, manglene, men den aldeles elskelige attityden som har gitt bandet den store fanskaren de har.

Politikk og pupper

«Rough Justice», «Let Me Down Slow» og «It Won\'t Take Long» gir oss en seig, blues-bombastisk åpning på skiva. Flere av de mer dempede låtene er faktisk også badehette-tette, mye takket være Jaggers ypperlige vokalprestasjoner.

Min personlige favoritt er kanskje «Oh No, Not You Again», som er akkurat så Stones-forutsigbar og klisjéfylt som man kunne ønske seg.

Kynikerne blant oss vil kanskje hevde at enkelte av låtene vandrer i et landskap farlig nær 90-talls Aerosmith eller - mer alvorlig - INXS. Men det har vi ikke noe imot å la ligge i denne omgang.

Det vi ikke kan forbigå i stillhet er tekstene.

Ta for eksempel den aldeles forferdelige USA-protestlåta «Sweet Neo Con», med tekstlinja You call yourself a Christian / I think that you\'re a hypocrite / You say you are a patriot / I think you\'re a crock of shit.

Hvis ikke det å rime hypocrite med crock of shit (og senere i låta certain med Haliburton) får en mann som Dylan til å flire i barten, er det ingenting som gjør det.

Ellers er det mye av det sedvanlige machopreiket til Jagger, og på «This Place Is Empty» kommer også Keith med et hviskende ønske om å få se et par nakne bryster.

Ingen partykiller

Skal man forsøke å komme til noen som helst slags konklusjon, må det være at dette vil være et verdig farvel om Stones nå skulle bestemme seg for at de har brukt nok av livet sitt i studio.

«A Bigger Bang» tilfører ikke legendestatusen deres noe nevneverdig, men virker knapt ødeleggende heller.

Den mest ivrige fansen får noe å diskutere, mens vi andre får enkeltspor som definitivt ikke er i stand til å ødelegge en konsert med bandet (på turnéåpningen i Boston spilte de fire låter fra plata).

Rolling Stones\' beste på over 20 år?

Ja da, helt sikkert.

Men å følge opp bandets 80- og 90-tallsplater er jo mye som å hoppe bukk etter Keith Richards - ikke akkurat noen umulig oppgave.