Stones fra innsida

Det er ingen tilfeldighet at det er Bill Wyman som har skrevet den store Rolling Stones-boka. Mens de andre festet og dopet seg, forførte han 3000 kvinner, og måtte derfor holde seg ganske edru. Dessuten skrev han dagbok...

Wyman forteller friskt om sine 31 år med Stones i sin murstein av ei Rolling Stones-bok som kommer ut over hele verden i dag, i Norge på forlaget Damm & Søn.

Sjøl om han hoppet av i 1993, er han fortsatt svært glad i sine gamle kolleger. Da han i 1962 begynte å samle på materiale og bilder med tilknytning til Stones, var det fordi han gjerne ville vise sønnen sin, Stephen (nå 40 år), at «pappa en gang hadde vært med i et rockeband et par års tid...»

Skandalene er med

Det er ikke barnelektyre Wyman byr på. For eksempel gikk det vilt for seg da hele bandet ble invitert hjem til Playboy-kongen Hugh Hefner.

«Vi ble skålt for av alle fra Hugh Hefner og bunniene hans (...) Det var bunnier overalt. Charlie (Watts) fikset det ikke og dro tilbake til hotellet. (...) Det tok ikke lang tid før vi endte opp i badstua med bunnier. Mick ble veldig godt kjent med ei jente som het Mercy. Jeg på min side ble sittende og spille backgammon med Hugh. (...) Etter at vi dro, gjorde Mick (Jagger), Mick (Taylor) og Keith (Richards) narr av Charlie og meg fordi vi ikke benyttet oss av bunniene. Vi var bare glade for at vi ikke var blitt smittet av noe,» skriver Wyman.

Her er Jaggers versjon: «Chicago var virkelig noe; å bo i Playboy-huset og alt det der, som jeg likte. (...) Det ville tatt meg mange timer å fortelle om alt det ville som skjedde der.»

Svindlet av Klein

I 1972 gikk Stones til sak mot sine tidligere managere Andrew Oldham, Eric Easton og, ikke minst, den griskeste mannen de noen gang var utsatt for: Allen Klein. Rupert zu Lövenstein tok juridisk og økonomisk styring over Stones-skuta, som hadde gjort managerne rikere enn bandet.

«Vi saksøkte Klein for 29 millioner dollar og hevdet at han ikke hadde handlet i overensstemmelse med våre økonomiske interesser. Vi trodde at vi styrte selskapet, mens det i virkeligheten ble styrt av Klein,» skriver Wyman.

Han hadde i flere år vært skeptisk til Klein, men møtte motbør. Keith Richards skjelte ut Wyman: «Ikke vær så forbanna grisk! Vi må jo stole på noen.»

«Med fare for å virke etterpåklok, hevder jeg at min skepsis overfor Klein var velbegrunnet.»

Det endte med forlik. Stones hadde gjort andre styrtrike, men hadde pengeproblemer sjøl.

Dopreiret Nellcote

Under innspillingen av «Exile on Main Street» i 1971 eskalerte narkomisbruket i bandet. «Venner» slang innom huset Keith hadde leid i Villefranche. En racerfører hadde med sine barn på seks og åtte år:

«Nesten med en gang de kom fram, ba racerkjøreren ungene ta av seg skjortene. Poser med hvitt pulver var teipet fast til ryggene deres. Keith syntes dette var motbydelig, selv om han hadde sine egne knep. Ifølge sjåføren hans hadde han en gang fått et lekepiano sendt med båt fra London. (...) Inne i lekepianoet lå to store blokker med hasj.»

Innspillingen var et sant helvete. «Det var tydelig at dop var kjernen i problemet. Uansett hva folk påstår om det kreative forholdet mellom harde stoffer og det å lage rock'n'roll-plater - glem det. Tro meg, dop er mer en hindring enn en help,» skriver Wyman, som følte seg utenfor gjengen. «...jeg var begynt å innse at Jimmy (Miller), Andy (Johns), Bobby (Keys) og Mick Taylor også brukte harde stoffer. Jeg følte at jeg ikke var en del av gjengen, og jeg ville ikke ha blitt med om de så hadde bedt meg.»

Boka omhandler både kjente og ukjente skandaler og episoder. Her er det mye nytt å fråtse i, også for Stones-eksperter.

STONE ÆRLIG: Grunnen til at Bill Wyman begynte å spille med bassen rett opp, var faktisk at basshalsen skygget for lampene, slik at han kunne ta en titt på jentene på første rad.
TURNÉ UTEN BILL: Bill Wyman hoppet av The Stones etter 31 år i 1993. The Stones suste verden rundt uten ham - her er gutta i New York under turneen «Bridges to Babylon».