Stones-jukeboks

Klassikerparade fra fortida, med fire ikke fullt så interessante nye bidrag.

40 kutt innspilt over 38 år er hva man får servert på denne nye samleplata fra The Rolling Stones, den første i sitt slag som tidsmessig dekker hele deres platekarriere. Ganske forutsigbar innholdsmessig, i hovedsak store hiter, skjønt låter som «Little Red Rooster» og «We Love You» er byttet ut med diverse LP-spor. I tillegg foreligger det fire helt nye kutt.

Å gjøre alle til lags på samleplater er umulig innholdsmessig, så vi dropper den debatten, sjøl om jeg nok savner «2000 Lightyears From Home». Så er det sagt.

Evergreens

Den første CD-en har materiale fra åra på Decca Records, altså 1964 til 1971. CD 2 går fram til i dag. Skulle jeg gitt disse to CD-ene navn, ville jeg ha kalt den første for «opprør og testosteron» og den andre for «voksen, moden og reflektert». Man finner mer energi, mer eksperimentering og mer tyngde på den første, på den andre er de ikke så retningsgivende lenger, sjøl om de låter umiskjennelig Stones.

Så godt som alt er for evergreens å regne: «Satisfaction» og «Honky Tonk Women» er blitt både party- og karaokeklassikere, og det finnes neppe ei gitarspire i hele verden som ikke kan riffet på «Jumpin' Jack Flash».

På sekstitallet (og sikkert i dag også) skulle lengden på en hitsingel helst være to og et halvt minutt. Stones brøt tidlig med denne regelen, fra høsten 1964 og framover har Stones-singlene alltid vært lengre enn standardtida, bare et par har klokket inn rett under tre minutter.

Fascinerende

Gruppa låt mørkere og mer dystre enn alle andre da de slo gjennom, men Stones har alltid vært Stones, enten de nå har framført vakre ballader som «Angie», fargerike låter som «Paint It, Black» eller rå og dundrende som i «Get Off Of My Cloud». Og «Have You Seen Your Mother, Baby?» er like mystisk som før.

Det ligger mange fascinerende detaljer gjemt i låtene. De triple tamburinslagene på «(I Can't Get No) Satisfaction», de hoggende trommene på «Ruby Tuesday»-refrenget, det omfangsrike soundet på «She's A Rainbow», og er det gitarskødd rett før første verset på «Gimme Shelter»?

Ingen av de fire nye sporene her er spesielle, best er vel «Don't Stop», et slags medium stk. Stones-rock som alle kan lage, men bare Stones synes å få til. Mest interessant er «Losing My Touch», sunget av Keith med rynket røst og akustisk backing. I tillegg kommer et par til dels affekterte ballader, greie nok, verken mer eller mindre.

Det medfølgende heftet har flotte bilder, men gir tynt med opplysninger, bare en intetsigende panegyrisk omtale av bandet. Dette, pluss at låtrekkefølgen innenfor hver CD synes helt ulogisk, trekker ned. Men to og en halv time med veldig mye bra musikk er det likevel.