FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN:

Stopp 80-tallet, jeg vil av

Gi oss en krig vi vet hvem som vant. 

Nåtida fyller seg opp av fortid. Snart har vi så mye fortid at det ikke er plass til å tenke på framtida. Forrige uke var det kinopremiere på Alien: Covenant, den sjette filmen i en serie som begynte for 38 år siden. Denne uka ser folk en ny sesong av «Twin Peaks» på sine respektive skjermer, en serie som begynte for 28 år siden. Selv ny kultur handler om fortida. Serien «Stranger Things» – som ikke er produsert av noe så gammeldags som et tv-selskap – har handlingen lagt til 1980-tallet, og er dyktig skrudd sammen for å ligne Spielberg-filmer fra samme tid. Fjorårets mest sette film på norske kinoer handlet om andre verdenskrig. Den nest mest sette var ««Snekker Andersen og julenissen», en film om et møte mellom to sagnvesener som folk en gang trodde fantes: En nisse og en norsk håndverker.

Gi oss en krig som vi vet hvem som vant. Og jo lenger man lever, jo mer blir tilværelsen som jul. Vi vil at den skal ligne på seg selv for flere tiår sida, slik en vellykket jul ligner jula da vi var små. Ingenting blir borte lenger. 70- til 90-tallet har gått inn i en loop av nyinnspillinger, nytolkninger og oppfølgere: «Star Wars», «Star Trek», «Indiana Jones», «Batman», «Independence Day», «X-Files», «Ghostbusters», «It», forsyne meg «Baywatch» og på onsdag ble vi truet med «Top Gun 2». Når alle lerreter og skjermer fylles opp av nye versjoner av de historiene som tretti- til femtiåringene vokste opp med, har det flere grunner. For det første er de fleste studiosjefene og investorene, de som bestemmer hva som skal lages, tretti- til femtiåringer.

For det andre er nostalgien blitt økonomisk bærekraftig. Alle generasjoner ønsker å påføre ungene sin egen oppvekst, og nå er turen kommet til de foreldrene som ikke har lest Sandemose, men kan forskjellen mellom en Jawa og en Tusken Raider. Og de er villige til både å spandere kino på hele familien og å kjøpe Millenium Falcon-Legobyggesettet som bursdagspresang.

Det er vanskelig å vite om det er dette ungene vil ha, så lenge det er det de får: en populærkultur som er brukt. (Det vi kan slå fast, er at når de unge velger selv, som de gjør med musikk, hører de på andre ting enn foreldrene.) I 1988 kjøpte jeg en elektrisk skrivemaskin som hadde en liten skjerm over tastaturet og et minne på 20 tegn. Jeg kunne til enhver tid se de siste 20 tegnene jeg hadde skrevet og gå tilbake og rette feil. Alle som kom på besøk var mektig imponert over hva skrivemaskinbransjen var i stand til. Antakelig har jeg aldri gledet meg mer over noe nytt, over å ligge i forkant av tida, enn jeg gjorde da.

Siden den gang har jeg bare lært meg å håndtere ny teknologi motvillig og etter alle andre, eller ikke i det hele tatt. Jeg har lest gamle bøker om igjen og sett flere gamle filmer enn nye. Nye ting har vært variasjoner over gamle historier, bare noe mindre preget av hvite menn. (Fins det et hvitere sted enn Twin Peaks?) Og slik kulturen har sett bakover, har de mest påkostede fortellingene også handlet om å bevare en verden mot ytre trusler. Romskip så store som land har svevet stumt over Washington, dødsstråler har utslettet byer, svære ting med tentakler har brutt gjennom skyene og truet sivilbefolkningen, monstre har trampet ned hus. Inntil heltene omsider slo tilbake. Det er dette vi vil se: Vår seier over den uforklarlige ondskapen utenfra.

Donald Trump ble president med slagordet «Make America great again». Nøkkelordet er «again». Trump snakket om en storhet som en gang var, som har gått tapt, men som rettmessig hører amerikanerne til og som de kan ta tilbake ved å late som om det er 50-tallet og de fortsatt kan vinne kriger. Det han egentlig sa var at han kan gi menneskene storheten tilbake, at han kan gjøre dem sterke igjen, unge igjen, slik mange politikere frir til folk: Vi skal få tilbake storheten, og det skal skje ved at vi ser bakover og lukker oss mot verden. Slik reproduserer vi våre gamle dager. Det er der vi trives best, i en loop av slimete monstre og Tomahawk-sykler og musikk som var best på kassett. Og fortellingene vi velger viser hva vi tenker om de store og vanskelige tingene: At de er for store og vanskelige.

Det kjennes som om ingen lenger legger planer for den verden som kommer. Mange vil tilbake til da mor var hjemme, da alle snakket det samme språket, da man kunne ta fly uten å vise fram innholdet i bagasjen, da man kunne gå på konsert uten å være redd. Men mor kommer ikke hjem, vi skal snakke mange språk og vi må kanskje åpne veska. Derimot må det bli mulig å gå på konsert igjen uten å se seg over skulderen, å være blant mange mennesker igjen uten frykt. Jeg tror ikke det fins en løsning, jeg tror det fins mange små løsninger, og jeg er brukbart sikker på at ingen av dem fins i fortida.