RETURNERT: Tirsdag kveld ble 13 asylsøkere hentet ut fra Ankomstsenter Finnmark på Høybuktmoen utenfor Kirkenes, og returnert over Storskog grensestasjon til Russland. Foto: Ole-Tommy Pedersen / iFinnmark.no / NTB Scanpix
RETURNERT: Tirsdag kveld ble 13 asylsøkere hentet ut fra Ankomstsenter Finnmark på Høybuktmoen utenfor Kirkenes, og returnert over Storskog grensestasjon til Russland. Foto: Ole-Tommy Pedersen / iFinnmark.no / NTB ScanpixVis mer

Stopp deportasjonen!

Menneskerettighets- erklæringens artikkel 14 forplikter oss til å behandle forespørslene om beskyttelse på en skikkelig måte.

Meninger

Politiets utlendingsenhet er i gang med utsendelse av asylsøkere som har kommet inn i landet fra Russland. I Vestleiren ved Kirkenes har ca. 70 mennesker blitt internert den siste uka, i påvente av deportasjon til Russland: Menn, kvinner og barn av flere nasjonaliteter. Den største gruppen er syrere. Får regjeringen det som de vil, skal disse følges av over 5000 til.

Ingen av de 5000 som har kommet til Norge via Russland skal få sakene sine realitetsprøvd her. Vi overlater dem til Russlands ikke-fungerende asylsystem. I Norge har vi ulike meninger om hvem som har rett til beskyttelse. Det må vi akseptere. Men kan vi akseptere at de ikke skal få asylsøknadene sine prøvd hos oss? Hva står egentlig på spill i Kirkenes?

Retten til å søke asyl er nedfelt ikke bare i vår egen utlendingslov, men også i Menneskerettighetserklæringens artikkel 14:

«Everyone has the right to seek and to enjoy in other countries asylum from persecution.»

Internasjonale menneskerettighetstraktater er grunnlovsfestet i Norge. Så viktig mener vi at disse rettighetene er! Menneskerettighetserklæringens artikkel 14 forplikter oss til å behandle forespørslene om beskyttelse på en skikkelig måte.

Regjeringen mener at disse forpliktelsene ikke gjelder, fordi Russland regnes som et «trygt tredjeland». Den lener seg på en returavtale fra 2007, en avtale som sikrer at Russland og/eller Norge kan be om at en tredjelandsborger som har reist med visum kan tas tilbake til visumutsteders land - i dette tilfellet Russland. Forutsetningen for å omgå den retten flyktningen har til å søke beskyttelse, ligger da i at visumutsteder ansees som et «trygt» land, som ikke vil utsette flyktningen for fare for å returneres til forfølgelse, tortur eller død.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hva om Russland ikke er trygt?

I et intervju i tirsdagens VG kom det fram at Listhaug har liten oversikt over grunnlaget for vurderingen av at Russland er et trygt land. Situasjonen er at Russland ikke har et fungerende asylsystem, og FNs høykommissær for flyktninger har gitt Norge sterk kritikk for at vi sender folk nettopp dit. Sjansene er store for at det som venter på flyktningene som nå reiser fra Finnmark i minus 40 grader er ingenting: Ingen mat, ikke drikkevann, ikke husrom. Det er kanskje derfor de får beskjed om å spise seg mette før de drar.

På kort sikt er vi redde for at folk skal fryse i hjel. Bekymringen er størst når det gjelder de svakeste - barna, de gravide og de syke. Selv de som ikke har krav på asyl, har de krav på sikring av humanitære behov. På lengre sikt er vi bekymret for at folk med kort eller utgått visum skal deporteres videre fra Russland til eksempelvis Syria, og ikke ha muligheten overhodet til å hevde sin rett til beskyttelse. Det står om liv eller død, intet mindre.

Russland er dømt i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for å ville returnere syrere til Syria. Slike dommer har russisk høyesterett uttalt at de ikke nødvendigvis forholder seg til.

Likevel insisterer Regjeringen på å kalle Russland «trygt», og snakker som om flyktningene får fremsatt sine asylsøknader, til tross for alle bevis på at dette ikke skjer.

Regjeringen mener at Norge ikke behøver å være enig med FN i at Russland ikke er trygt for retur. Det er uinteressant. Poenget er at Norge må følge internasjonale forpliktelser, selv om den norske regjeringen ikke er enig. Ellers undergraver vi det internasjonale rettighets- og avtalesystemet. Det kan ikke Norge være en pådriver for.

Kravet vårt er ikke at alle skal få bli, men at alle skal få sine saker realitetsprøvd i henhold til asylinstituttet. Det er dette som utgjør en «streng, men rettferdig» behandling. For å kunne behandle «strengt, men rettferdig» er det nødvendig å høre hva slags asylgrunnlag den enkelte har. I Russland-sakene er det dette vi ikke gjør.

Slik praksis utvikles fra norske myndigheter nå, er de eneste som kan søke asyl over russisk/norsk grense, russiske statsborgere. Alle andre må ha et visum for transitt gjennom territoriet, og vil dermed kunne avvises av Norge.

Listhaug viser til at enkelte som returneres har et multivisum. Dette er et visum som gir anledning til flere innreiser, men med begrenset varighet. Det er ikke et oppholdsvisum. For utsendelse til Russland spiller dato på visum ingen rolle, så lenge Norge har bedt om tilbaketakelse innen utløpsdato. Returavtalen sørger for det.

Men for flyktningen spiller det selvfølgelig all verdens rolle. En flyktning med et utgått visum kan ikke bevege seg rundt i Russland og oppsøke de få kontorene som i teorien kan bistå med å søke asyl. En flyktning uten penger kan heller ikke kjøpe seg vei i det gjennom korrupte embetsverket, eller hos mafiaen.

Dette er kjent for norske myndigheter, i en sånn grad at dersom en russisk statsborger søker beskyttelse i Norge, er det dette som legges til grunn når man vurderer dokumenters gyldighet, blant annet. Men i denne situasjonen velger vi å overse dette, og kaller Russland «trygt».

Landet der journalister fengsles og henrettes utenomrettslig, der menneskerettighetsorganisasjoner som Memorial settes på terrorliste, dette landet forutsetter Norge er et «trygt land» å returnere rettmessige asylsøkere til.

Refugees Welcome to the Arctic mener regjeringen nå bidrar til å smuldre opp de siste trevler av vårt omdømme som en humanitær bastion, et omdømme bygget opp over generasjoner med hardt arbeidende diplomater, menneskerettighetsforkjempere, politikere og statsledere. Fordi dette er vår eneste yttergrense utenom Schengen-beskyttelsen vi ellers påberoper oss, viser vi vilje til å gå over lik om nødvendig. Fryser noen i hjel, er det på vår vakt!

Vi vil minne om at det ikke er mange generasjoner siden også nordmenn hadde behov for beskyttelse i krig. Finnmarkinger og nordlendinger ble hardere rammet enn noen andre i landet vårt. Nå ber vår regjering dem stole på Listhaugs vurderinger, og stilltiende akseptere at flyktninger forvises i vinterkulden.

De er flyktninger som bare har hatt én eneste bønn: Se på min sak. Vurder meg.

Som det lille landet høyt oppe i nord som Norge er, er det i vår interesse med sterke, internasjonale instrumenter. Det er respekten for disse som til syvende og sist skal beskytte oss - respekten for disse, og vårt omdømme som redelige.

Vi er i ferd med å forspille dette i vår panikk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook