PÅ GRENSEN:  Regjeringen vil stramme inn asylpolitikken for å stanse tilstrømmingen av immigranter, blant annet her ved den norske genseovergangen ved Storskog i Sør-Varanger i Finnmark.  Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
PÅ GRENSEN: Regjeringen vil stramme inn asylpolitikken for å stanse tilstrømmingen av immigranter, blant annet her ved den norske genseovergangen ved Storskog i Sør-Varanger i Finnmark. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Stopp en hal!

Norsk kultur er ikke truet av flyktninger på grensa, men kan bli det av tiltakene som skal stoppe dem.

Kommentar

Bilder av syklende afghanske menn over grensa i nord, har gjort sterkt inntrykk på nordmenns sinnelag de siste ukene og gitt regjeringen større handlingsrom i asylpolitikken. Når Erna Solberg sier at det er «beskrankninger» i norsk lov som hindrer regjeringen i å håndtere flyktningstrømmen, nikker de fleste. Beskrankninger høres ikke bra ut. De må bort. For ordens skyld legger hun til at dagens lovverk ikke er dimensjonert for en så stor ankomst. Den forståelsen er nå opplest og vedtatt.

De foreslåtte innstramningene både i loven og asylpraksis skjer i uvanlig raskt tempo. Den nye loven skal være på plass allerede neste uke. Behovet for å stanse ugrunnete asylsøkere er akutt, og raskere behandling og retur er nødvendig. Jeg tror Erna Solberg når hun sier tiltakene er ment å hegne om asylinstituttet.

Men er det riktig at lovgivningen, både norsk og internasjonal, ikke er skapt for dagens flyktningsituasjon? Er det ikke nettopp det den er? I godværstider kan det være utfordrende nok. Det viste debatten om asylbarna. Men i en ekstraordinær situasjon, som det nå stadig heter, er det ikke nettopp da lovverket skal hindre at myndighetene fristes til å bryte med grunnleggende rettsprinsipper? Eller skal loven endres ut ifra politiske vinder?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Situasjonen er ikke ny. Europa har siden 1980-tallet levd tilfreds med sin dobbeltmoral, hvor vi i festtaler hyller asylinstituttet og menneskerettigheter, men i praksis hindrer flyktninger å komme hit for å søke asyl. Det nye er at flyktningene i større antall har begynt å ta seg inn i Europa. Det skyldes både at flyktningleirer i nærområdene er sprengt, og at mange de siste månedene har sett et vindu som er i ferd med å lukkes.

Det har skapt inntrykk av at situasjonen er ute av kontroll, og det regnes iherdig på Excel-ark over hva innvandringen vil koste velferdsstaten. Mange er også bekymret for norsk kultur og hvordan innvandringen vil endre Norge.

Da er det viktig å huske at en bærebjelke i det norske samfunnet er likebehandling og rettssikkerhet. På Advokatforeningens årsmiddag torsdag kveld var det tema for årstalen. Foreningens leder, Erik Keiserud, pekte på at rettssystemet svikter de svakeste her i landet. Store grupper har i praksis ikke adgang til en rettferdig behandling. Et eksempel er asylsøkere og barn spesielt. Mangel på rettshjelp, tolker, reell klagemulighet, innvandringsregulerende hensyn som trumfer hensynet til barns beste, er noen stikkord for hvordan Norge omgår sine forpliktelser.

Det blir ikke lettere med de foreslåtte innstramningene, slo Keiserud fast. Det er sterke ord fra juristenes høyborg.

Regjeringen foreslår blant annet å utvide midlertidig opphold fra tre til fem år. I teorien betyr det at man kan sendes hjem etter fem år. Det er en lang tid for folk, særlig barn, å vente på å kalle Norge sitt hjem. Det er ikke en oppskrift på god integrering, snarere på uro og rotløshet. Betyr det at hensynet til barns beste ikke lenger skal gjelde? Fordi det plutselig er mange afghanske menn på sykkel over grensa?

Det handler ikke om enkel sinnelagsetikk, som noen foraktfullt kaller det å ha empati med nødstilte, men om lov og rettstilstand, om Norges forhold til internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter. Det vil endre Norges utenrikspolitikk. Skal vi fire på slike grunnprinsipper, bør det skje etter grundig debatt og ikke fordi UDI høsten 2015 mangler kapasitet på grensa.

Solberg mener at en ekstraordinær situasjon kreves ekstraordinære tiltak. Det er vel alle enig i, og det er rom for slike praktiske tiltak uten drastiske innstramninger i loven. Samtidig slår hun fast at tiltakene er irreversible og permanente. Det hun ber om er med andre ord en varig lovendring, begrunnet med en ekstraordinær situasjon. Det er normalt ikke slik lov blir til i Norge. Vi er ikke i en unntakstilstand, selv om noen framstiller det slik.

I en slik panisk virkelighet er det lett å miste av synet langsiktige hensyn. Og miste oss selv. Norsk kultur og rettspraksis kan være truet av andre enn dem som står på grensa og sykler inn. Beskrankninger er til for at det ikke skal skje.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook