- Stopp innvandrings-stoppen

For 30 år siden vedtok Stortinget «midlertidig» stopp i adgangen til å få arbeidstillatelse i Norge. «Inntil videre» har vart lenge nok.

«FRA 1. FEBRUAR 1975 og i ett år fremover innføres generell stopp i adgangen til å oppnå arbeidstillatelse (innvandringsstopp).» Dette ble vedtatt av et enstemmig Storting 10. desember 1974. Det begynte som en midlertidig innvandringsstopp, men fortsatte som en hittil permanent ordning. Et ekstraordinært tiltak har blitt ordinært. Men få, om noen, reagerer. Til tross for at dette historiske og ganske særnorske vedtaket aldri var gjenstand for en demokratisk debatt.Det var mindretallets innstilling som ble tatt til følge av Bratteli-regjeringen i 1975, selv om utvalget innrømmet at forslaget om innvandringsstopp var «drastisk» og trolig «i strid med de internasjonale konvensjoner». Det skjedde fordi Ap-regjeringen mente at «innvandringen skaper alvorlige problemer, og at det derfor er nødvendig å ha kontroll med den».Nøyaktig hvilke «alvorlige problemer» innvandringen i 1974 hadde resultert i, nevnes imidlertid ikke. Det var ingen dramatisk økning av folkeforflytningen til Norge på begynnelsen av 1970-tallet, ei heller fra såkalte «ikke-vestlige» land. Av de totalt 67 439 registrerte utlendingene i Norge rett før innvandringsstoppen trådte i kraft, kom godt under 10 000 til sammen fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Disse utgjorde altså noe over ti prosent av den generelle innvandringen, samt drøyt to promille av Norges innbyggertall. De var altså blitt et problem. I så fall betyr det at Norge har et uoverkommelig problem i dag - det er nemlig over 300 000 mennesker med flerkulturell bakgrunn i landet i 2005. Hva slags budskap sender myndighetene til dem?

DAGENS MOTSTANDERE av en liberal immigrasjons-og flyktningpolitikk kan hevde at de har norsk lov på sin side i kravet om å stenge brorparten av verdens befolkning ute: De kan vise til Stortingets fortsatt gjeldende innvandringsstopp fra 1975, samt Regjeringens egen stortingsmelding. Trafikken skulle jo vært stanset, men så bare fortsetter den?Her finner vi også den pedagogiske svakheten ved dagens velmenende stortingspolitikere og akademikere når de forfekter toleranse og pluralisme: Hvorfor skal gode nordmenn høre på dem når Norge faktisk har vedtatt en innvandringsstopp - basert på den generelle forutsetning at innvandring til Norge medfører «alvorlige problemer»? Begrunnelsen var at de ikke-vestlige innvandrerne levde under «uverdige forhold» og at Norge så spiren til en nytt «underproletariat». Det er den samme argumentasjonen Ottar Brox tyr til i sin nye bok Arbeidskraftimport: velferdsstatens redning - eller undergang? I dag oppfatter han seg som motstrøms og radikal, men i 1975 hadde han støtte fra et samlet storting, fra høyre til venstre. Til tross for at også Lars Roar Langslet fra Høyre stemte som alle andre, var han i tvil. Begrunnelsen er interessant. «Det har vært sagt at alle menneskerettigheter kan oppsummeres i én rettighet: retten til å flytte til et annet land. Det rommer - jeg hadde nær sagt dessverre - en besk sannhet. Stengte grenser er tegn på en lukket og konfliktfylt verden. (...) Jeg håper inderlig at den blir midlertidig, og at de gode hensikter blir oppfylt (...) Men jeg er redd at ordningen kan bli mistolket som tegn på at også vi er på vei bort fra en liberal linje. Jeg er redd den kan oppmuntre de fordommer og isolasjonistiske stemninger...»

HER ER LANGSLET inne på det mest problematiske ved vedtaket: Den la føringen for den videre debatten om forholdet mellom minoritet og majoritet i Norge. I praksis fikk ikke innvandringsstoppen mye å si når det gjelder antall mørkhudede mennesker som siden har kommet til Norge. Snarere økte innslaget av såkalte «ikke-vestlige innvandrere» kraftig i årene etter 1975, blant annet på grunn av de nye reglene om familiegjenforening og de internasjonale flyktningforpliktelsene. Derfor er det dypt uverdige ved vedtaket, ved siden av menneskerettighetsaspektet, nettopp signalet beslutningen om «innvandringsstopp» gir landets øvrige samfunnsborgere. Kan Langslet ha hatt et poeng med sin «advarsel i margen» mot økte fordommer og isolasjonistiske stemninger? Er ikke «hverdagsrasismen» rett og slett nedfelt i norsk lov?Langslet talte med en annen og dypere stemme enn de fleste av sine stortingskolleger, men likefullt stemte han som dem. Alt stemte for forslaget, mot innvandring. Generelt. Ikke bare fordi arbeidsimmigrantene levde under «uverdige forhold», men etter hvert også fordi flyktninger og asylssøkere gjorde det. Vår utilstrekkelighet ble «de andres» problem. Stortinget ble lurt. Forutsetningene for Stortingets vedtak 10. desember 1974 om midlertidig innvandringsstopp, ikke er blitt etterlevd. Vedtaket ble ikke midlertidig, men permanent, iverksatt av byråkratiet. Det kom ingen ny utredning, slik Stortinget krevde. Innvandringsstoppen ble ikke forlenget av de folkevalgte, og de grunnleggende moralske og juridiske spørsmålene ble ikke drøftet på nytt i det norske parlamentet.

INGEN NORSK REGJERING har til nå funnet det «forsvarlig» å oppheve den ekstraordinære innvandringsstoppen. Det betyr med andre ord, hvis vi legger til grunn at norske regjeringer har fulgt Stortingets opprinnelige intensjoner, at Norge i 30 år har opplevd en ekstraordinær krisesituasjon på grunn av den uvanlige pågangen av asiater, afrikanere og søramerikanere til landet. Så godt som alle våre ansvarlige folkevalgte i dag hyller det flerkulturelle samfunnet, men ingen gjør noe med den særegne norske innvandringsstoppen fra 1975. Det er denne selvmotsigelsen mellom tale og lovpraksis som de siste 30 år har skapt en konstant knugende uro i den uavsluttede «innvandringsdebatten» i Norge. Er det juridisk, moralsk og politisk riktig å ha et innvandringsforbud i Norge i 2005? Når vil det eventuelt bli på tide å oppheve den «midlertidige» innvandringsstoppen fra 1975? Hvor lenge varer «inntil videre»? I 40, 50, 60 år?På 1970-tallet var det borgerlige politikere som Helge Seip og Langslet som målbar en fornuftig tvil om hvorvidt det er riktig å stenge ikke-vestlig arbeidskraft ute fra Norge. Den tradisjonen kjenner ikke Erna Solberg til. I dag er det Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg som har visjoner for det flerkulturelle Norge. Deres første oppgave i den nye regjeringen burde være å igangsette en uavhengig granskning av «vedtaket» om innvandringsstopp. Så kan vi muligens få den offentlige og demokratiske debatten vi aldri hadde. Innvandringsstoppen bør i hvert fall stoppe midlertidig. Norge trenger mer arbeidskraft og arbeidskraften trenger Norge.

DEN SISTE SOM GIKK på talerstolen under debatten om innvandringstoppen, var Arbeiderpartiets Anne-Lise Steinbach fra Nordland. Hun sa: «Jeg må innrømme at en innvandringsstopp, som foreslått i meldinga, faller meg noe tungt for brystet... Det er heller ikke i tråd med arbeiderbevegelsens bærende ideer om toleranse, likeverd og solidaritet også over landegrensene.» Men hun valgte å støtte forslaget fordi den var «begrenset til ett år».Toleranse, likeverd, solidaritet - noen som kjenner seg igjen? Jens, Kristin?