Tullete: Bjørn Dæhlie står på et bein og gjøgler for fotografene etter seieren på 15 kilometer jaktstart under OL på Lillehammer i 1994. «I stedet for en ny tullete krangel om OL-søknad bør nasjonen Norge snu på flisa og lansere en idrettsverden uten OL», skriver kronikkforfatteren. Arkivfoto: Dagbladet
Tullete: Bjørn Dæhlie står på et bein og gjøgler for fotografene etter seieren på 15 kilometer jaktstart under OL på Lillehammer i 1994. «I stedet for en ny tullete krangel om OL-søknad bør nasjonen Norge snu på flisa og lansere en idrettsverden uten OL», skriver kronikkforfatteren. Arkivfoto: DagbladetVis mer

Stopp OL-galskapen

Idretten vil klare seg bedre hvis de olympiske leker blir avviklet.

Nå når kongeriket på nytt rusker på seg for å søke vinter-OL, er det tid for å stoppe opp og tenke seg om. I en verden hvor alt går mot uendelig er OL ikke noe unntak. Snarere tvert imot, arrangementet kan ikke bli dyrt og prangende nok. Målet er klart: «The best Olympic Games ever». Selv fattige land spar opp det de har for å imponere verden. Anleggene blir ofte stående som de rene spøkelser. Andre blir evige pengesluk.

OL-tanken var god for 100 år siden og lenge etter det. Nå er den olympiske ånd og amatøridretten for lengst død. Det er pengene og media som rår. At OL er viktig for å samhørighet mellom nasjonene og samling av de ulike idrettene, er i dag den rene svada. Hver idrett har mer enn nok med seg selv, der de konkurrerer titalls av mil fra hverandre. Det enorme sommer-OL er nesten blitt en latterlighet.

Opplegget innen de enkelte idretter har gjennomgått en rivende forandring, ikke minst for å tilpasse seg TV-mediet, og fremstår i dag som svært strømlinjeformet. Det eksisterer serier i form av World Cup, Grand Prix, Europa Cup osv. Hver idrett har funnet sin form når det gjelder verdensmesterskap og europamesterskap, vanligvis i en to års syklus. Fotball har for eksempel et perfekt opplegg med EM og VM og kvalifiseringsspill. Friidrett, håndball, ski og skøyter har også strøkne opplegg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Både utøvere og TV-publikum får sitt i rikt monn. At det kan bli i meste laget for begge grupper er en sak for seg. Særlig ille er det i den kanskje fremste TV-idretten, skiskyting, hvor konkurransene er tett som hagl. Og som for sikkerhets skyld gjerne tar med et VM også i de årene det arrangeres OL. Litt nedjustering her og der kunne være på sin plass av hensyn til utøverne og deres mulighet for å vedlikeholde toppform (og beholde helsen). (Og for oss TV slaver, gud bedre.)

Midt opp i disse nystrukturerte oppleggene for enkeltidrettene trenger det gamle OL seg inn hvert fjerde år, og forstyrrer toårsintervallet som av flere grunner synes fornuftig, som forberedelse og utvikling og for å kunne legge større vekt på World Cup og tilsvarende. OL og VM innebærer jo nøyaktig det samme, de beste i verden konkurrerer mot hverandre. Med unntak av fotball har riktignok OL-gull av historiske grunner ennå litt høyere prestisje enn VM-medalje. Idrettene vil ikke tape noe på at OL forsvinner. Snarere tvert imot, det kan gi støtet til justeringer og forbedringer.

I dagens verden er den pengesløsing og den mentalitet OL nå representerer egentlig helt uhørt. Den halvkorrupte internasjonale olympiske komité (IOC), bestående av mer eller mindre lett demente oldinger, er selve inkarnasjonen på galskapen, der den sågar påberoper seg å spille en politisk rolle.

Fornuftige sjeler tar stadig til orde for to faste OL-arrangører. Men ettersom idrettene ville klare seg like godt, helst bedre uten OL, er tiden moden for å ta steget fullt ut.

I stedet for en ny tullete krangel om OL-søknad bør nasjonen Norge snu på flisa og lansere en idrettsverden uten OL. Det hele startet i nå lutfattige Hellas og bør avsluttes etter initiativ fra søkkrike Norge. Forhåpentlig blir mottoet vinteren 2018 «the last Olympic Games ever».