Stopp striden - jeg vil av!

Nå er den der igjen. Denne hjerteskjærende og sønderknusende debatten om de homofiles stilling i kirken. Biskopene har nettopp uttalt at ingen av dem er vranglærere, men er fortsatt uenige, Kirkerådet har avgitt sin uttalelse - og om litt vil kirkemøtet sementere de Pauli ord om at homofile ikke kan «arve Guds rike».

I praksis - her på jord - betyr det at de ikke kan inneha vigslede stillinger. Hvorvidt de kan vaske eller grave blir eneste spenningsmoment når kirkemøtet samles. Her anbefaler Kirkerådet at det utvises skjønn. Hva slags «skjønn» det her tenkes på er uklart. Graden av vaskingens og gravingens relevans for det guddommelige budskap eller graden av vaskekonenes og gravernes homofile utfoldelser? Men for vigslede stillinger er det nå lite å håpe på. Et flertall vil fastholde vedtaket om å bannlyse homofilt samboende, de vil fatte det for å bevare kirkens enhet, og en del av dem vil gjøre det i en ånd av feilslått lettelse.

For de homofile forsvinner ikke ved et vedtak. Selv ikke de homofile som hater seg selv, skjuler seg og prøver å omvende seg selv til heterofili, forsvinner ved et vedtak. Langt mindre vil de åpne homofile som er personlig kristne eller religiøst søkende mennesker, forsvinne. De vil fortsatt søke kirken, de vil fortsatt ønske å gå til nadverd, de vil fortsatt ønske å gjøre en innsats på ulike plan i kirken. Og de mange homofile som allerede er i vigslede stillinger vil fortsatt tjene - dersom de ikke får nervesammenbrudd. Kun de homofile som begår selvmord vil forsvinne.

Hvordan tenker man seg dette praktisert? Tenker man i det hele tatt?

Og hva føler man? Tillater man seg overhodet å ha noe slikt som følelser?

Medmenneskelighet og verdier er ord i vinden for tiden - takket være vår nye regjering, og mange tolker Kristelig Folkepartis framgang som et tegn på et tiltagende religiøst behov i folket. Årsakene til dette er åpenbare - med den tiltagende ødeleggelse av skaperverket som etterhvert erkjennes av enhver. Kirken har idag en gylden sjanse til å vinne sjeler. Isteden stenger den døren.

Selv påstår flertallsfolket at døren fortsatt er åpen. Vi er alle velkommen. Vi kan gå i kirken så mye vi vil, og vi vil ingenlunde bli utelukket fra «det kirkelige fellesskap». Vi kan synge salmer, vi kan be, vi kan gi kollekt, vi kan gå lutret hjem under klokkenes spill - i trygg forvissning om at organisten som ga oss tonene, presten som ga oss ordene og kirketjeneren som ga oss klokkeklangen alle sammen var heterofile - eller homofile i sølibat.

Hva skal vi med det? Jeg synes faktisk ikke det angår meg - som alminnelig kirkegjenger - hvorvidt min prest er heterofil eller avholdende. Derimot ville det sjenere meg svært dersom jeg visste han var koneplager. Hver gang han foldet hendene og oppfordret oss til det samme, ville jeg tenke på hvilken tyrann han var i sitt eget hjem, og det ville forstyrre min bønn, mine tanker, og forpurre den ro jeg søkte. Utelukkelse av koneplagere fra kirkelige stillinger står imidlertid ikke på kirkemøtets dagsorden. Heller ikke utelukkelse av horekunder.

En lang debatt har vi hatt om disse spørsmål. Mitt inntrykk etter disse debattene er at flertallsfolket i kirken ikke ønsker å sette seg inn i de menneskelige konsekvensene av deres holdning. Det gjør ikke noe inntrykk på dem. Eller de støter det vekk fra sin bevissthet. Selv et presumptivt klokt og folkevettig menneske som Valgerd Svarstad Haugland har ikke mer å si til sitt syn på homofil «praksis» enn at hun mener det er imot Guds bud, og «det står jeg på, og da står jeg på det» (direkte sitat fra et TV-intervju for noen år siden). Biskop Fougner sa for noen år siden til elever ved Gressvik ungdomsskole at homofili var en sykdom. Salig biskop Bue sa på Åpne kirkedager i Fredrikstad, der undertegnede møtte han til debatt for åpen scene, at de homofile burde beherske seg - det hjalp ikke at vi sa det var «naturlig» for det var naturlig for ham å være polygam, også - men han kunne ikke ha flere koner enn en. Han måtte beherske seg.

Jeg mente det var svært til forskjell på å få lov til å ha en og ikke få lov til å ha noen , og sa til ham: - Du må ikke bare si at «homofili er synd» og at det står i Bibelen. Du må jo også kunne svare på: Hva er det som er galt med det?

Det kunne han ikke svare på.

Og her er vi ved sakens kjerne. En kan ikke sammenligne homofilt liv og samliv med det som ellers går for å være syndige handlinger, fordi det er intet åpenbart umoralsk i å leve homofilt. Et homofilt samliv kan tvert om romme alle de kristne dyder - og dertil være i tråd med det største av alle bud, som vi alle kjenner.

Det ulykksalige med hele denne striden er at kirken tror den må mene noe om homofili. Det bedrøvelige er at flertallet av kirkefolket ikke har innsett at spørsmålet om hvorvidt et menneske «praktiserer» homofili eller heterofili er moralsk irrelevant - og uinteressant - i seg selv. Det er troskap kontra svik, sannhet kontra løgn, falskhet kontra ekthet som er de store moralske spørsmål i menneskelivet. Ikke hetero kontra homo.

Men enhver som beskjeftiger seg med kirkens forhold til de homofile bør stille seg dette enkle spørsmål: Hva er galt med at to mennesker av samme kjønn elsker hverandre - og viser hverandre det? Hva er galt?

At «vi ikke oppfyller jorden og blir mange»? Er vi ikke mange nok? Dette ene - av Guds mange bud - har menneskene fulgt så til fulle at vi snart sprekker. Alle andre bud har man brutt så det monner, men dette ene har man tatt så bokstavelig at vi nå ikke vet vår arme råd. Da er det vel kun godt at vi er noen homofile som ikke oppfyller jorden mer enn at vi blir litt færre.

Altså - flertallsfolket vil ikke svare på hva som er galt ved homofilt kjærlighetsliv. De vil ikke, fordi de vil ikke, fordi de vil ikke. De sier bare at det er imot Guds bud. Dermed basta. Og her har de rett - idet man finner klare formaninger mot homofili i Bibelen.

Javel. Da får vi ta flertallsfolket på ordet. Hva har de da tenker å gjøre med det sjette bud? Bør man ikke da også fatte et eksplisitt vedtak som utelukket alle de kirkens tjenere «som har et seksualliv uten å være gift»? Alle som har «utenomekteskapelige forbindelser»? Alle «horekunder og pornolesere»? Hvorfor går man ikke inn for å kaste alle de prester, klokkere, organister og kirketjenere på dør som jevnlig har et seksualliv som ikke er velsignet av kirken? Hvorfor ikke? Rens opp! Sett igang!

Det finnes ikke noen særskilt bud mot homofili på tavlen Moses fikk. Men mot brudd på ekteskapet finnes det et klart bud. Hvorfor skal det da sees gjennom fingrene på - og bare i et fåtall av tilfelle slås ned på - alle de kirkens tjenere som bryter det sjette bud? Hvorfor skal de få lov å stå der og forkynne, mens vi andre skal sitte nede i menigheten som annenrangs medlemmer?

Å, nei. Om man tror man bevarer «kirkens enhet» på denne måten tar man grundig feil.

Mitt råd til kirkemøtet i november - og etter å ha beskjeftiget meg med spørsmålet i hele mitt voksne liv tillater jeg meg å komme med noe sånt som et råd - altså: Mitt råd til kirkemøtet er derfor å droppe hele saken. Ingen behøver å mene noe om homofili i det hele tatt. Det er ikke et etisk spørsmål. Langt mindre et religiøst. Det hele er en stor misforståelse. Man vil aldri få løst den floken man nå har rotet seg inn i. Dersom man ønsker å bevare Den norske Kirke som den folkekirken den er, må man bare skjære igjennom og si: OK. Jeg synes homofili er forkastelig, unaturlig - og imot den kristne lære - du synes det ikke. Vi får være her begge to. Og kunne innta alle stillinger fra biskop i Nidaros til vaskekone i Onsøy kirke. Og vice versa.

Og ærlig talt: Jeg tror det store flertall av personlig kristne som arbeider i menighetene rundt om i landet ville føle det som en gedigen lettelse - å få slippe å mene noe om saken. En sten ville falle fra deres hjerter. Og tilbake ville stå et mindretall av bokstavtro og livsfjerne refsere.