Stopp verden, jeg vil på!

Hvis verden mener noe med et inkluderende arbeidsliv, så kommer den til meg nå.

JEG ER EN mann på 46 år. Jeg er litt bister for tiden! Hvorfor? Jo, fordi jeg har gjennomført et attføringsopplegg hvor jeg har tatt etterutdanning som dramapedagog etter at jeg falt fullstendig sammen på grunn av en heftig depresjon for fem og et halvt år sida. I tillegg hadde jeg ekstremt uflaks og ødela skulderen min på vei til fest på nyttårsaften i 2003 (jeg var altså totalt edruelig). Det viste seg at denne skaden trengte en operasjon for å bli bra, men ventetiden var åtte måneder. Jeg er naturligvis dum som ikke søkte jobber uten å fortelle folk at jeg skulle opereres, og derved kom til å bli sjukemeldt i inntil tolv uker etter tiltredelse i en eventuell stilling. Jeg er med andre ord litt for ærlig. Dette medførte at jeg ikke fikk forlenget attføringa mi, på tross av vedlagt attest fra sjukehuset. Det «var bare sånn» i følge Aetat.Jeg har hatt et plundrete liv - hvori opptatt rusmisbruk, selvskading (lenge siden), depresjoner og i det hele tatt en del kontakt med helsevesenet grunnet psykiske lidelser. Disse lidelsene er faktisk ikke min feil. Det er ikke min feil at jeg blei mobba på barne- og ungdomsskolen. Det er ikke min feil at lærerne i Asker ikke så meg og støttet meg da jeg trengte det som mest. Det er heller ikke min feil at jeg innimellom er sårbar. Men, her sitter jeg, med sosialhjelp som pt gir litt i overkant av 1000 kroner i uka å leve for. Fra dette må man trekke kr 1500.- i forsikring, kr 1500.- i tannlegeutgifter, NRK-lisens på ca 2000.- kr samt medisin- og legeutgifter på 1585.- kroner. Etter dette har man altså igjen kr i underkant av 900 kroner å leve for ukentlig.

JEG SØKER jobber i øst og vest. Jeg sitter på stor kompetanse etter å ha vært ansatt, innlagt og pårørende innenfor rusomsorg og psykiatri. I tillegg er jeg snill og hyggelig å ha med å gjøre. Videre er jeg en glitrende pedagog, snakker bra med folk og har humor. Jeg er trofast mot arbeidsgiver, og kan sikkert jobbe innenfor mange bransjer: Personalbehandling, lærer, sjukepleier innenfor rusomsorg og psykiatri, men uten tilgang til medisiner osv.Hvis verden virkelig mener noe med et inkluderende arbeidsliv, så kommer den til meg nå og sier: Her har vi bruk for deg! Det er ikke det at jeg ikke gjør noe i verden nå. Jeg er leder for Norsk fortellerforum, en «jobb» som ikke gir penger i kassen, jeg er videre sosialt aktiv, og gjør så godt jeg kan!Men jeg fortjener ikke dette! Jeg fortjener ikke litt under 900 kroner i uka! Etter et middels langt liv med plunder og heft, fortjener jeg faktisk bedre. Men det er ikke enkelt. Jeg har søkt jobber innenfor det offentlige, med annonser som vakkert forteller at de er en IA-bedrift (som således har skrevet under en Inkluderende Arbeidslivavtale). Jeg har søkt som kursleder og konsulent innen Aetat (som jeg aldri har hørt noe fra, ikke en gang et avslag). Jeg har søkt jobber innenfor det private næringsliv. Og jeg har søkt innenfor rusomsorgen. Jeg prøver, og jeg vil tilbake i arbeidslivet fordi jeg har mye å bidra med! Jeg gir meg aldri, jeg skal tilbake!

HVA ER SÅ Aetats tilbud? Jo da, jeg har vært på jobbklubb - en blanding av populærpsykologi og enkle løsninger som ikke fungerte. Mitt inntrykk av Aetat er at de legger hovedvekten på folk uten - eller med kort - utdanning. Da jeg protesterte på deler av opplegget på jobbklubb - fra blant annet fordi jeg syns noe av det virka stigmatiserende og understreket de problemer man måtte ha i livet - blei kurslederne fryktelig usikre. De måtte ta en pause for å komme over at jeg begynte å grine da jeg prøvde å beskrive hvordan en enkelt del av opplegget fungerte for meg. Først da viste det seg at lederne av kurset selv var jobbsøkere . Mot slutten av kurset kom det også en representant for et vikarbyrå og gjorde sine hoser grønne hos oss. Det var bare det at de krevde uplettet vandel for å være interessert i oss. Med min bakgrunn som rusmisbruker (behandla og dømt for dette i 1989) kom jeg således ikke i betraktning! Det er med andre ord interessant å møte velferdsstaten som mottaker av tjenester. Jeg har opplevd å møte Aetatansatte som ikke helt veit hva de skal gjøre fordi jeg har lang utdanning og skriver cv-er som er bedre enn de sjøl kunne lage, og derfor har ønsket å beholde cv-en min som mal til de selv skulle skrive søknad. Jeg har opplevd Aetatansatte som sikkert gjør en god jobb, men gir meg e-postadressa si uten å svare når jeg henvender meg til dem. Jeg har opplevd å komme til kvalifiseringssenteret i bydelen (en institusjon som skal hjelpe sosialhjelpsmottakere med å skaffe jobb), og det første spørsmålet jeg fikk var om jeg hadde vurdert uføretrygd! Nei, jeg er ikke ufør, måtte jeg si. Jeg har mye å gi! Og nå altså har jeg vært på sosialkontoret.

JEG TRODDE aldri at attføringsopplegget jeg begav meg ut på for over fem år siden, med behandling på Dagavdelinga på Ullevål sjukehus, SSRI (antidepressiva), videreutdanning og intens jobbing med meg selv, skulle føre meg inn i denne situasjonen. At jeg altså sitter her i min kommunale leilighet (47 m2) til 7.400.- i måneden på sosialhjelp. Så, Dagfinn Høibråten eller Margareth Eckbo, hvis dere hører meg, så er jeg klar for å jobbe hos dere, hvem av dere det enn er. Dere må bare gi meg en stilling! Hvis dere ikke kan det, så fortell meg hva dere vil med politikken deres som fører oss inn i situasjoner som dette.   PS Jeg fikk en telefon for noen dager siden med et tilbud om en liten stilling som prosjektleder for et kvalitetsforbedringsprosjekt på en psykiatrisk institusjon her i Oslo. Det er bare en 20 prosent-stilling, men det er da noe. Jeg løp til polet og brukte 100 av mine 900 kroner på en flaske musserende vin.