Stoppe, spole tilbake

Kortprosasamling med gode, klare øyeblikksbilder.

BOK: Rune Hjemås serverer presise og litt vemodige øyeblikksbilder i debutboka «Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd».

Ikke alle prosatekstene er like betydelige, men de fleste røper et blikk og en stemme med særpreg.

Ikke trygg

I flere av tekstene spoler fortelleren tilbake til tidligere situasjoner i livet: Til barnet som stirrer forskremt inn i en brann, til unggutten som drømmer om musikkherredømmet i familiens bil, og til den voksne mannen som er vikar i klasserommet der han engang satt ved en pult. Flere tekster kretser rundt kjærlighetsforhold.

Felles for øyeblikksbildene er at de rommer en motsetning eller kuvending: Lys forventning møter mørk tragedie, følelsen av skyldfrihet snus til skyld, lettelse blir til gremmelse. Felles er også fortellerens fornemmelse av utsatthet. Han føler seg ikke trygg. Men han er ikke uten håp. Bakgrunnsmusikken, det musikalske motivet, er da også «We shall overcome».

Sensibilitet og humor

Noen av prosatekstene er som små noveller i den forstand at de byr på en hel liten historie, ikke bare et bilde eller en situasjon. Disse er veldig gode. I en av dem går fortelleren nesten i oppløsning over vrangvillige maskiner som forpurrer dagen hans. Med stor lettelse forlater han kontoret når dagen er slutt – og blir sittende fast i heisen.

I en annen snakker han til den avdøde onkelens skilpadde: «Dette kjem til å bli ei vanskeleg tid, sa eg til henne, men no er eg her for deg. Det verka fornuftig der og da, men da eg låg og skulle sove, demra det for meg at skilpadder har dårleg hørsel.» Hjemås’ sensibilitet, blikk og humor lover godt for fortsettelsen.