Stor - ikke imponerende

Omfattende, men ikke imponerende.

BOK: Etter tre forord og noen sider med generell informasjon starter denne boka med en omtale av Frank Sinatras «In the Wee Small Hours» fra 1955, og slutter 1000 album seinere med ros av fjorårets The White Stripes\' «Get behind me Satan». Det vil si, den slutter ikke der - men mer om det etter hvert. Boka synes å være ment som en slags begrunnet fasit på hva som har vært de beste albumene de siste 50 åra. Men stemmer det? Det er i hvert fall lite å si på omfanget. Så godt som alle sjangre er med, og mer enn 90 forskjellige journalister sier sin mening om så mangt her. Pluss at boka er grundig illustrert.

Innhold

Dette er den typen bok hvor du først sjekker at favorittene er med. Nesten alle de største pop- og rockartistene er her. Unntak er Chuck Berry og Bo Diddley, fordi 50-tallsrockerne ikke har laget noen gjennomførte LP-er med høy kvalitet, som redaktøren sier i sitt forord. Album med forskjellige artister er utelatt, både historiske som «Nuggets» og soundtracks som «Zabriskie point». Og bootlegs finner man selvfølgelig ikke. Det er ikke bare pop og rock som serveres her. Foruten nevnte Sinatra er det en del jazz (Coltrane, Davis), noe visesang (Joan Baez), litt country & western (Robbins, Owens), men det meste faller inn under pop og rock. Mange mellomstore artister er nevnt, artister som noen vil kalle kultfenomener, som Cramps og Spirit, men jeg savner norsk black metal, som Immortal og The Sins of Thy Beloved. Boka er grei å lese inntil man kommer til artister man har litt kjennskap til: I hvert fall noen av feilene om Beatles og Stones burde konsulentene fått vekk. I artikkelen om Beatles-lp-en «Rubber Soul» fra 1965 hevdes det at «Nowhere man» var en britisk hit. Det var den jo ikke, den kom ikke ut på singel der. Og når en forfatter hevder at «Sgt. Pepper\'s» «Strawberry Fields Forever» er en svak singel, da har han ikke musikalsk forståelse nok til å holde på med det han gjør. Kunnskapsnivået er ikke høyt om Stones heller. I artikkelen om «Beggars Banquet» blir det påstått at det hvite omslaget er et speilbilde av omslaget på den doble hvite til The Beatles. Ikke ett ord om at det opprinnelige omslaget ble stoppet av plateselskapet (det er det som pryder dagens gjenutgivelser på CD). At begge opprinnelig var hvite var en tilfeldighet. Verre er det med «Let it Bleed» fra 1969. Her står følgende: «Låtene på \'Beggars Banquet\', \'Let it bleed\' og \'Sticky Fingers\' ble håndplukket fra singler som kom ut mellom 1968 og 1970 - den opprinnelige planen gikk ut på å gi ut både \'Sticky Fingers\' og en oppfølger i 1969.» Dette er bare sprøyt. The Rolling Stones utga to singler i åra 1968-1970, henholdsvis «Jumping Jack Flash» og «Honky Tonk Women», og ingen av dem er her.

Navn og låter

Ikke alle kjente navn er like kjente for alle. Vokalisten i Deep Purple heter ifølge samtlige plateomslag Ian Gillan, og ikke Gillian, som det konsekvent staves her, unntatt i registeret bak i boka. Trykkfeilsdjevelen har heller ikke vært snill mot utgiverne. Både Deep Purple og The Pretty Things har fått nye låter («Flight of the Bat» og «Old Man Song»), mens Jeff Becks «Truth»-album har mistet et kutt. Korrekturlesere hvor er dere? Nå skal det sies at ikke alt er like ille. Begrunnelsene til utgivelser med band som Grateful Dead og Fairport Convention er saklige nok, og jeg får lyst til å like Fleetwood Macs «Rumours» og «Tusk» etter å ha lest om dem, men jeg klarer det ikke. De gamle Peter Green-utgivelsene teller mest hos meg, skjønt ingen av dem er med. Vel har det blitt mye 60-tall her, mens verket som helhet går inn i dette århundret. 1970-tallet har fått flest sider, mens jeg sitter med en følelse av at det er de siste to tiåra som har fått mest rettferdig behandling. Mindre historieløshet kombinert med lavere nostalgifaktor kan ha noe å si, innholdet virker bedre jo nærmere nåtida man kommer.

Sound of Norway

Tre norske band er med blant disse verdens utvalgte; Turboneger, a-ha, og Røyksopp. I tillegg har den norske redaktøren Morten Ståle Nilsen fått inn ti norske album (bl.a. «TAV!», «Motorpsycho» og «Mayhem») helt bakerst i boka, med omtaler av ham sjøl, Asbjørn Slettemark og Thomas Strzlecki. Trioen beviser i hvert fall at både skriveferdigheter og grunnleggende kunnskaper er fullt på høyde med resten av skribentene. Ett av forordene i boka (av tre) er skrevet av amerikaneren Michael Lydon. Det hevdes at han var grunnleggeren av, og redaktør i Rolling Stone. Dette er bare delvis riktig, det var Jann Wenner som grunnla det magasinet, mens Lydon var redaktør for noen få numre.