Stor alene

Barry Adamson sjonglerer mellom sin egen minimalistiske synth-fortid i 80-tallsbandet Seeds' gigantiske forkjærlighet for tunge klanger. Et tidvist genialt sjangertreff.

Det er ikke bare Nick Cave som kan høste fruktbare frø fra The Bad Seeds. Mick Harvey har tidligere imponert voldsomt med sine mørke, varieté-aktige tolkninger av franske Serge Gainsbourg, og nå er det på tide at almuen får opp øynene for nok et blad fra denne uimotståelige gjengen.

Høy stjerne

Med fortid i foregangsbandet Magazine og seinere som medlem av The Bad Seeds har Barry Adamson allerede en høy stjerne innen alternativrocken. Han har gitt ut flere soloalbum og fikk drahjelp fra blant andre Nick Cave og Jarvis Cocker i Pulp til et slags gjennombrudd med CD-en «Oedipus Schmoedipus» for et par år siden. Den gang da!

Nå har mannen klart det store - og det helt alene. En genistrek som spenner fra sær, men forførende «variété noire» der sløye fioliner, blåsere og lekre melodier leder mot tidlig 70-tall og svunne detektimer. I den andre enden av Adamsons musikalske verden er det tung og innadvendt industrirock. Midt imellom finnes sære, men uimotståelige perler som den drivende «What It Means». Alt filtrert gjennom hans store forkjærlighet for både 80-tall og filmmusikk. Ikke rart han er en av David Lynchs store favoritter.

Poetisk

«So above So Below» er en sjelden musikalsk rundreise. Er du smålei av å dra på chartertur med resten av rockebransjen, bør du unne deg en ferie i disse landskaper. Poetiske Barry Adamson er dessuten en utmerket guide.