Stor bykunst

En utstilling om hvordan modernismen erobret kloden, kaller frilansjournalist Mari Lending den første store utstillingen i det nye Tate-museet i London.

«Century City - Art and Culture in the Modern Metropolis» er den første virkelig store utstillingen på det nye Tate Modern i London, en utstilling som vises i hele vår. Resultatet er overveldende. I den gigantiske kraftstasjonen ved Themsen - suverent ombygd av de sveitsiske arkitektene Herzog & de Meuron - iscenesettes en fortelling om kunst og byer, en beretning som tilsynelatende feirer en global sammenheng.

Utstillingen viser moderne kunst fra ni verdensbyer - til sammen mer enn 2000 verk - samlet om korte, privilegerte perioder da den enkelte by besatt et spesielt artistisk hegemoni og en overskridende energi.

Sentrum og periferi

At Wien, Paris, New York, London, og kanskje Moskva inntar selvskrevne plasser i det 20. århundres fortelling om forholdet mellom byer og den moderne kunsten, kan ikke overraske noen. Bombay, Tokyo og Rio de Janeiro, men kanskje særlig Lagos, er noe mer overraskende, og kan forståes som en effekt av de siste tiårs diskusjoner av forholdet mellom sentrum og periferi, og den postkoloniale refleksjon innen en rekke disipliner.

I den grad denne regien av kunst og byer kan tillegges en pedagogikk, må den karakteriseres som antiimperialistisk og global. Merkverdig nok står man som tilskuer igjen med omtrent den motsatte opplevelsen. Er det noe denne utstillingen demonstrerer, så er det hva som er og var sentrum og hva som er og blir periferi - og ikke minst hvilken del av verden som besitter både blikket og institusjonsmakten til å bestemme den slags. Century City feirer mer enn noe London som en ledende kunstmetropol, og Tate Modern som et av verdens flotteste visningssteder for moderne kunst.

Kjent og fremmed

Billedkunst, men også litteratur, filosofi, tidsskrifter, plakatkunst, film, arkitektur, musikk og dans, presenteres rom for rom, by for by. I det gjennomtematiserte Wien etter århundreskiftet legges det vekt på det språklige og gestiske: omkring en liten wienerkafé ser vi Karl Kraus i arkivopptak der han framfører utdrag av «The Last Days of Mankind», en antikrigsdokumentar der satirikeren nådeløst avslører pressens hykleri.

Fragmenter av Freuds arbeidsværelse er rekonstruert, Wittgenstein er representert ved egne tekster og en modell av huset han tegnet til sin søster.

Ellers vises arbeider og portretter av betydningsfulle kunstnere og intellektuelle: Schiele, Kokoschka, Schönberg, Loos. Også Paris fra samme periode har noe velkjent og beroligende ved seg: Picassos, Braques, Gris' og Legérs kubisme og montasjer tematiseres i sammenheng med andre former for formalt eksperiment - i poesien med Apollinaires kalligrammer, i den grafiske design gjennom samtidas tidsskrifter og billedblader.

London og Bombay

Mens det amerikanske skattesystemet var i ferd med å drive New York City konkurs ved begynnelsen av 1970-tallet, vendte byens avantgarde seg mot verden: mot landskap, byliv, arkitektur og kropp, mot borgerretts- og kvinnebevegelse, pasifisme, kjønnsroller, mot en utforskning av det sosiale og det fysiske. Fra New York vises arbeider av Eva Hesse, Vito Acconci, Lynda Benglis, Hannah Wilke, Robert Smithson - med et høydepunkt i Gordon Matta-Clarks «Bingo, Niagara Falls» fra 1974, utskårede fragmenter av en kondemnert boliggård i Bronx.

Fra vår absolutte samtids London presenteres en rekke ikke særlig gripende arbeider av Britannia Cool / Sensation-generasjonen. På et eller annet punkt slutter Tracy Emins nitriste liv og brukte undertøy å fascinere.

I det hele virker Londons bejaede selvopptatte yngre kunstnere litt uinspirerte - i hvert fall sett som gruppe. Like aktuell er utsnittet fra Bombays samtidige kunstscene, med vekt på den - i hvert fall kvantitativt - eventyrlige filmproduksjonen fra Bollywood. Den indiske samtidskunsten bekrefter kanskje mer enn noe vår (min) inngrodde eurosentrisme, og akkurat denne opplevelsen av en mild uforståenhet stilt overfor det som på samme tid er fremmedartet og kjent berører kanskje et viktig motiv i Century City.

Estetisk imperialisme?

For hvorfor er det jeg mer enn noe faller for samlingen av særlig neokonkretistisk kunst fra Rio (1950- 1964)? Selvsagt fordi utstillingen samler mesterverker av Lygia Clark, Lygia Pape, Franz Wessmann og Hélio Oiticica, men kanskje også fordi arbeidene er en form for fullkommengjørelse av en kjent - og vestlig - modernistisk abstraksjon.

The Independents anmelder beskrev Century City som et selvmål, idet denne tilsynelatende antiimperialistiske utstillingen ender i et «her og nå»: Det 20. århundres kunst ender på hjemmebane, i London. For å anvende et tilsvarende bilde er dette en utstilling som lar den vestlige publikummer møte seg selv i døra.

For dette er også fortellingen om modernismens seiersgang, om en form for estetisk imperialisme. Framfor å kaste om eller utvide den kanoniserte fortellingen om den vestlige moderne kunsten, er det som om de mest fremmedartede kunstverkene tvert om bekrefter noe vi visste fra før. Slik konfronterer denne utstillingen oss like mye med våre egne fordommer, som den presenterer en ny postkolonial kunstnerisk sammenheng. Også dette er en av grunnene til at utstillingen er en dypt fascinerende fortelling om kunst og byer, sentrum og periferi.