Det er ikke originaliteten som gjør Diddy Kong Racing så bra. Likhetstrekkene med tidligere Nintendo-suksesser som Super Mario 64 og Mario Kart 64 er mange og tydelige. Det er andre ting som stiller spillet i en klasse for seg. For det første har det bred appell (her kan både barn og voksne ha det moro - et stort pluss for spill i denne prisklassen). For det andre er grafikken, lydbildet og spillbarheten svært bra - og kanskje aller viktigst: Det er både såre enkelt å skjønne, og på de første nivåene også å spille. Samtidig er det overraskende komplisert å komme seg gjennom. Det gir spillet svært høy (og lang) underholdningsverdi.

Prinsippet er enkelt: Velg spiller og konkurrer på forskjellige baner. Enten i go-cart, luftputebåt eller småfly. Hver gang du vinner får du poeng som igjen gir deg adgang til nye baner. Det er bare det at antall baner og motstandere virker nærmest endeløse. I det du tror det nærmer seg slutten, åpner det seg en ny verden med nye baner. At det hele utspiller seg i et slags Super Mario-univers og er befolket av diverse dyr (ekorn, mus, skilpadder, sjimpanser, dinosaurer, blekkspruter osv), gjør det hele bare enda bedre. Ved å bevisst ikke tilstrebe en så naturtro grafikk som mulig, men tvert i mot velge en tegnefilm-kvalitet, har spilldesignerne gjort det lettere for seg selv - og tilført spillet solide mengder sjarm.