STOR KVELD:  Dave Holland Quintet på Nasjonal jazzscene i Oslo, fra v. Steve Nelson, Robin Eubanks, Holland, Chris Potter og Nate Smith. Foto: Terje Mosnes/Dagbladet
STOR KVELD: Dave Holland Quintet på Nasjonal jazzscene i Oslo, fra v. Steve Nelson, Robin Eubanks, Holland, Chris Potter og Nate Smith. Foto: Terje Mosnes/DagbladetVis mer

Stor jazzkveld med Dave Holland

Kvintettjazz fra øverste hylle på Nasjonal jazzscene.

|||For et band! Å høre en opplagt Dave Holland Quintet i to lange klubbsett på Nasjonal jazzscene søndag kveld var begeistrende og mettende, på den måten som bare de helt store musikkopplevelsene er.

Begeistrende fordi selve musiseringen - både den kollektive og solistiske - bar i seg så mange kvaliteter at «wow!»-øyeblikkene nærmest avløste hverandre.

Og mettende fordi kompleksiteten og motstanden i komposisjoner og arrangementer ga en konsentrert lytterskare en stor, vedvarende informasjonsmengde til umiddelbar bearbeiding.

Slit
Dave Holland (64) vil for alltid være forbundet med «Bitches Brew» og Miles Davis' band rundt 1969/70. Men gjennom de om lag 40 åra som er gått siden den gang, har den USA-naturaliserte engelske bassisten jevnt og sikkert bygget en karriere som har gjort ham til en av jazzens mest respekterte «eldre statsmenn».

Han er ingen innyndende musiker, selv om han smiler mye og oser spilleglede. Men du verden, hvilket lystbetont slit det var å følge ham og kvintetten søndag kveld,  gjennom et repertoar der det meste var signert sjefen sjøl.

Kvintetten - ett av flere band som bærer hans navn - teller saksofonisten Chris Potter og trombonisten Robin Eubanks, to faktefrie, men kraftfulle solister som leverte gnistrende høyenergikor gang på gang. Videre Steve Nelson (vibrafon og marimba), en køllevirtuos som ga bandet en original klangpalett der han utfoldet seg mer og mindre perkusivt i harmonispillet, og den smått eventyrlige trommeslageren Nate Smith, like hjemme i et rocka backbeat som i fri dialog med Holland.

Myndig
Og sentral i bildet, bokstavelig talt: Dave Holland selv, blidt, men myndig drivende det hele med sin fulltonende kontrabass.

Han vet åpenbart nøyaktig hva han vil med kvintetten og har satt en fast ramme som gjør uttrykket distinkt.

Innenfor rammen var imidlertid friheten stor, og kom til uttrykk i både den uhyre samkjørte utvekslingen, i kollektiv improvisasjon på melodien som i en moderne utgave av New Orleans-jazz, i ekspressive soli med dramatisk oppbygning og ildsprutende klimaks og i humoristiske dialoger.

På spillelista sto blant annet Hollands «The Eyes Have It» og «Walking the Walk», Potters «Soul's Harbour» og Nelsons «Go Fly A Kite». Sammen med et lite knippe andre låter ga de råstoff til en foredlingsprosess som nok føyer seg inn blant de fineste konsertene i Nasjonal jazzscenes korte, men etter hvert innholdsrike historie.

SAMKJØRT:  Dave Holland (tv) og Chris Potter. Foto: Terje Mosnes/Dagbladet
SAMKJØRT: Dave Holland (tv) og Chris Potter. Foto: Terje Mosnes/Dagbladet Vis mer