EN SJØMANN PÅ LAND: Aksel Sandemoses erfaringer som sjømann i ungdommen ligger i bånn av mange sterke romaner. Her er han imidlertid på hva man kunne kalle tørr grunn, selv om også landlivet kunne blir fuktig nok for den til tider tørste dikteren. Foto Aage Storløkken / SCANPIX

Norwegian author Aksel Sandemose photographed in 1958. Photo Aage Storløkken/ SCANPIX
EN SJØMANN PÅ LAND: Aksel Sandemoses erfaringer som sjømann i ungdommen ligger i bånn av mange sterke romaner. Her er han imidlertid på hva man kunne kalle tørr grunn, selv om også landlivet kunne blir fuktig nok for den til tider tørste dikteren. Foto Aage Storløkken / SCANPIX Norwegian author Aksel Sandemose photographed in 1958. Photo Aage Storløkken/ SCANPIXVis mer

Stor litteratur kan oppstå

... når dikterne seiler ut på bøljan blå.

Jon Michelet har oppfylt en gammel drøm og skrevet den hittil mest omfattende sjøroman i norsk litteratur. Bøkene og havet er gamle venner. Noen av verdens fremste fortellinger forgår til havs; fra «Tusen og en natt» til Bibelen, fra «Odysseen» til islendingesagaene.

Både Gulliver og Robinson Crusoe var sjøfolk, giganter som Herman Melville og Joseph Conrad skrev voldsomme epos om havet. Det samme gjaldt diktere som Jack London, Nordhoff & Hall og B. Traven, dessuten spenningsforfattere som C.S. Forester, Alistair MacLean og Patrick O'Brian.

Hva med norske diktere? Den første som skrev troverdig om moderne sjømannsliv, var den tidligere kapteinsfruen Amalie Skram, både i ekteskapsromanen «Forrådt» (1892) og i «To venner» (1898). Nordahl Grieg debuterte i 1922 med «Rundt Kap det gode Håp: Vers fra sjøen», og i 1924 kom romanen «Skipet går videre».

Briten Malcolm Lowry, som seinere skrev mesterverket «Under vulkanen», ble så fascinert av den engelske oversettelsen av Griegs bok at han dro til Norge ens ærend for å treffe forfatteren. Møtet fant sted i 1930. Tre år seinere debuterte Lowry med «Ultramarine», som han selv karakteriserte som et plagiat av Griegs sjømannsfortelling.

Journalisten og regissøren Arne Skouen var til sjøs som ung mann, noe han bruker som bakgrunn for romanene «Jeg er sjømann og sytten år» (1935) og «Fest i Port des Galets» (1947). Den store sjølivsdikteren i norsk litteratur er likevel danskfødte Aksel Sandemose. Han gikk motsatt vei av Amalie Skram, som hadde forlatt Norge og bosatt seg i Danmark.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sandemose hadde skrevet flere romaner om sjøen på 1920-tallet, men de mest sagnomsuste er de han utga etter at han ble nordmann i 1930, «En sjømann går i land» (1931), «En flyktning krysser sitt spor» (1933) og «Vi pynter oss med horn» (1936).

En undervurdert og nesten glemt forfatter er Vigdis Stokkelien fra Kristiansand, som reiste i utenriksfart som telegrafist. Hun vet hva hun skriver om i sterke romaner som «Den siste prøven» (1968), «Lille Gibraltar» (1972), «Båten under storseilet» (1982) og «Stjerneleden» (1984).

Karin Bang har skrevet en rekke historiske romaner fra seilskutetida, blant annet om hvalfangst. Hun var for øvrig nabo med Jens Bjørneboe på Veierland, dit forfatteren flyttet etter å ha skrevet sin siste store roman, den skumsprutende og stormridde «Haiene» (1974). Også han ville skrive om hvalfangst, men kom aldri så langt.

Et framtredende navn i norsk sjømannslitteratur er Gunnar Bull Gundersen, med romaner som «Martin» (1959), «Hvor seiler vi?» (1970) og «De hjemløse» (1977). Kjartan Fløgstad bruker sin sjømannserfaring i romaner som «Rasmus» (1974), «Dalen Portland» (1977) og «Fyr og flamme» (1980).

Glemmes skal heller ikke en roman Dagbladets kritiker Øystein Rottem kalte «høstens store sensasjon» i 1995, «Trist som en matros», en vital og tabusprengende historie fra de sju hav og enda flere havner, ført i pennen av pseudonymet Alexander Brenning, seinere avslørt som Tor Sæther fra Haugesund.

Det fins sikkert flere navn, men der legger vi til kai.