Foto: Jeanette Landfald
Foto: Jeanette LandfaldVis mer

Stor litteratur om ond mor og gal sønn

Wingaard Wolfs første roman på 15 år.

ANMELDELSE: «Solen er sort. Det er ikke den varmende solen, men en streng sadist som får det til å gå kaldt gjennom nervetrådene mine.»

Tonen settes med en gang i denne smale lille boka, som er novellisten, poeten, barnebokforfatteren og musikeren Øystein Wingaard Wolfs første roman på femten år.

Fortellingen er lagt i hånden på 18 år gammel Daniel. Han bor i en liten leilighet i den britiske badebyen Brighton med sin mor. Faren forlot dem da han var liten, og etterlot sønnen åtte munnspill.

Moren er «full av faenskap, leser utvalgte sitater fra Johannes Åpenbaring og Predikeren, hiver etter pusten og propper i seg en hel haug med gule og grønne tabletter.»

Stor litteratur om ond mor og gal sønn

Daniel er borderline, bipolar, suicidal.

«Hver gang de sorte stormene kommer opp i hodet mitt, tar mamma meg med til sykehus.», forteller han i en bok som skildrer et skrekkelig mor/ sønn forhold. Moren hater sin syke sønn, men er muligens sykere selv. Hun er vegetarianer og gomler kålrot; «med de store tennene i arbeid, likner hun en sint kanin.»

Hun vasker om dagen og spiller bingo om kvelden. Daniel prøver å like henne, men hun er «for ond for meg».

Fritt og ufiltrert Det er noe fritt og tilsynelatende ufiltrert over denne korte teksten, som gir kapitelvise glimt inn i Daniels liv og badebyen Brighton.

Daniel har kompisen Greyhound, en nigerianer som bor ulovlig i Brighton, og som spiller blues.

«Den hvite mann bærer stor skyld», sier Greyhound, og gir oss et snapshot tilbake til Oklahoma 1921, der 3000 svarte ble drept av Ku Klux klan. Daniel jobber i marsjandisen til O`Brian, og lyver kundene fulle om antikvitetenes historie. Han er forelsket i den vakre modellen Sophie. Hun gir Daniel hans første kyss, som smaker søtt,« men tungen er en slange som bukter seg rundt leppene mine og soper med seg restene av en bitter barndom.»  
 
Det er ikke enkelt å skrive godt om galskap innenifra. Beate Grimsrud klarte det i «En dåre fri». Wingaard Wolf, som i intervjuer ikke legger skjul på at han selv er bipolar, klarer det også.

Det er som om Daniel har en billedstorm i hode, som han bare rabler ned. Det kunne blitt kaotisk om Wingaard Wolf var en mindre proff forfatter.

Men boka er imponerende stramt komponert, med sine tettpakkede prosalyriske stykker som rommer de vakreste, mest smertefulle og originale bilder.

Det gjør denne enkle lille boka til stor litteratur.