Stor og baktung

Dystert om tingenes tilstand.

FILM: Regissør og manusforfatter Lukas Moodysson har laget et idédrama som retter kritikk mot flere hold. Mot foreldre som ikke er interessert og/eller skikket til å ta seg godt nok av sine barn, og mot hvordan vi i vesten kynisk utnytter fattig-rik konflikten. Vi bruker enorme ressurser på å klage over alle problemene det moderne karrierelivet medfører, og samtidig svimlende lite tid og krefter på å forsøke å faktisk løse problemene. Vi prøver å finne tilbake til en slags harmoni, en slags balansert lykke, men gidder ikke anstrenge oss for mye. Til det er vi - ifølge Moodysson - blitt for glad i det søte luksuslivet. Den klart samfunnsbevisste og ofte svært kritiske filmskaperen har unektelig et poeng eller to. Problemet er at han denne gang bare konstaterer uten å lykkes i å provosere.

Fastlåst

«Mammut» tar utgangspunkt i livet til en liten, hvit og rik familie på Manhattan. Mamma Allison (Michelle Williams) er kirurg, pappa Tom (Gael Garcia Bernal) lager og selger dataspill, og datteren på sju ser ut til å ha gitt opp forsøket på å få kontakt med sine foreldre. Hip, urban livsstil koster, så mens foreldrene jobber, er datteren overlatt til Gloria, familiens au pair fra Filippinene. Og mens au pair og barn blir nærmere og nærmere, driver foreldre og barn lenger og lenger fra hverandre. Samtidig lengter Gloria hjem til sine egne barn, som igjen er overlatt til sin bestemor. Akkurat som den økonomiske ubalansen i verden, synes det hele fastlåst. Vil man dyrke karriere og tjene penger, er man avhengig av hjelp i det daglige. Og vil folk fra fattige land sikre en bedre framtid for sine barn, må de etterlate dem for å ta seg av andres i den rike del av verden.

Bred pensel

Det er ikke noe oppløftende bilde Moodysson tegner. Han benytter bred pensel og symbolbruken er tydelig. Gloria bruker sine surt opptjente dollar til å kjøpe en overpriset basketball, stemplet “Made in the Philippines" som hun sender hjem til sønnene sine som gave. Mamma Allison trener daglig på tredemølla på takterrassen, hun løper og løper - uten å komme av flekken. Og hva velger hun å kjøpe til sin datter som kompensasjon for at de to nesten aldri ser hverandre? Et teleskop. Og så videre.

Skuespillerne, spesielt de aller yngste overbeviser, og det hele både ser og høres riktig lekkert ut. Men noe av nærheten, ektheten, og aller viktigst: det smittende engasjementet som har vært Moodyssons varemerke tidligere, mangler. Tematikken belyses i en håndverksmessig solid laget spillefilm, som alle gode intensjoner til tross er påfallende lite engasjerende. Å bidra ytterligere til den kollektive tafattheten var vel neppe hensikten med filmen. Men det er den gjør. Ironisk nok.