Stor Ornette-aften i Operaen

Ornette Coleman Quartet med festivalkonsert for festivalhistorien.

SAMSPILT: Ornette Coleman Quartet i Operaen, fra v. Tony Falanga, Denardo Coleman, Ornette Coleman og Al MacDowell. Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
SAMSPILT: Ornette Coleman Quartet i Operaen, fra v. Tony Falanga, Denardo Coleman, Ornette Coleman og Al MacDowell. Foto: John T. Pedersen/DagbladetVis mer

|||Ornette Coleman (80) har spilt flere festivalkonserter i Norge i løpet av de siste åra, men det spørs om ikke gårsdagens i Operaen vil bli husket som den sterkeste til nå.

Harmolodisk
Ledsaget av samme lag som i Molde for to år siden — Tony Falanga, kontrabass; Al MacDowell, el-bass; Denardo Coleman, trommer — startet han byggingen av sitt karakteristiske harmolodiske uttrykk fra første tone av «Following the Sound», med altsaks-glissandi høyt oppe i oktavene og de skakke, nesten-ustemte harmoniene som gjør musikken hans ulik alt annet.

Kvartetten fulgte vitalt og kraftfullt opp med «Sleep Talking» og «Jordan», og det ble fort klart at saksofonisten Coleman på ingen måte er blitt noen kortpustet skygge av seg selv.

Kanskje har han aldri kastet større skygge enn i dag, ruvende som han er, både i kraft av musikalsk portefølje og ukuelig tro på sin egen, en gang så kontroversielle tilnærming til musikk generelt og jazz spesielt.

Trompet og fiolin
Som alltid med en Ornette Coleman-konsert viste også denne seg å være en tilvenningssak med sine smått bisarre innslag av skingrende saksofon, nå og da avløst av Colemans viljesterke, men litt ubehjelpelig trompetspill og sagende fiolingnissing.

Men også som alltid trådte det snart fram en sårbar skjønnhet i kaoset av vakre melodilinjer og industristøyende trommeutfoldelse — som om mannen altsaksinsisterende ønsket å fortelle oss at det kaoset vi kaller livet tross alt er vakkert.

En eller annen har sagt at Ornette Colemans musikk bedre enn nesten alt annet uttrykker de dypeste menneskelige følelser, og konserten i går ble et godt argument for akkurat det.

Stilskaper
Selvsagt er mye sentrert rundt hovedpersonen på en Ornette Coleman-konsert — han er den siste aktive av de store stilskaperne som formet jazzen i tiåra etter krigen — men det er like fullt mye kammermusikalsk kommunikasjon i den Coleman-skreddersydde kvartetten. I går virket den sikrere og mer samspilt enn noensinne, mer rendyrket bluesy i blueslåtene, mer rocka i uptempolåtene og mer skjøntspillende i de vakre melodiene.

Det ga klare og stramt gjennomførte versjoner av bl a «Turnaround» og «Blues Connotation».

Og etter en særdeles livat runde med førstesatsen i Bachs cellosuite nr. 1 — også den en gjenganger på Colemans konsertrepertoar de siste åra — kom sikre vinnere som «Song X» og «Dancing in Your Head» mot slutten. Helt til sist, som ekstranummer, avsluttet en mektig «Lonely Woman» seansen, som nok skal få klassikerstatus i Oslo Jazzfestivals historie.