Stor rolle- lite spillerom

Ellen Horn er den første profesjonelle skuespilleren som blir statsråd.

Statister og marionetter har det vært mange av i regjeringene opp igjennom årene, men ingen hovedrolleinnehaver. Det er en stor rolle hun får nå, men spillerommet er lite.

  • Kulturdepartementet er så lite at det blir mobbet av finansministeren, sa Lars Roar Langslet i en radiodebatt forleden. Ellen Horn har alle muligheter til å bli en stor kulturminister, men departementet er like lite. Pengesekken der teller mindre enn én prosent av statsbudsjettet, hvorav det meste er bundet opp i faste forpliktelser.
  • Hennes beste tolkning av rollen vil trolig være å riste av seg småpengemaset og heller bli fullformat kulturpolitiker. Både Anne Enger Lahnstein og Åslaug Marie Haga ønsket å gjøre departementet til et policy-departement. Dette arbeidet bør Horn fortsette. Det kan f.eks. ikke være nødvendig for enhver kulturminister å gå inn i detaljene rundt finansiering av teaterbåten «Innvik».
  • Et kulturelt nybrottsarbeid har den ferske ministeren foran seg innad i regjeringen. Der skal fagfeltet kultur endres fra sytende utgiftspost til et frydefullt overskuddsfenomen alle vil være med på. Her er det bare å ta fatt. Det er ikke så lenge siden Thorbjørn Jagland ville ofre opera for enerom.
  • Faglig har Ellen Horn en strålende startkapital. Hun har troverdighet i kulturlivet og er rekruttert fra aktivt kulturarbeid. Så aktivt at forestillingen hennes «Brått evig» brått måtte avlyses da hun ble kulturminister.

Hun har vært sjef på Nationaltheatret i åtte år og er fortsatt ved god helse. Teatret framstår i dag både økonomisk på fote og kunstnerisk oppegående. Sykehus, teater og avis regnes i dag som de vanskeligste arbeidsplassene å lede, så kamptreningen er det ingenting i veien med.

  • Den politiske startkapitalen er mer mager. Blekket på medlemskortet i Det norske Arbeiderparti er knapt tørt. Stortinget er en ny scene for henne. Akkurat der kan hun dra nytte av skuespillerkunsten, men i selve regjeringsarbeidet vil hun nok merke at hun ikke er hjemmevant i det politiske ringreveriet.
  • Einar Gerhardsen gikk mye i teater. I den tradisjonen kunne jo Ellen Horn starte sin gjerning med å invitere hele kollegiet til Bjørnsons politiske stykke «Paul Lange og Tora Parsberg» på Nationaltheatret.