Stor roman om krigen i Bosnia

På en mer inntrengende måte enn krigskorrespondentenes meldinger i avisene skildret tyske Erich Maria Remarque første verdenskrig i romanen «Intet nytt fra vestfronten».

Hva krig kan gjøre med mennesker, har franske Janine Matillon skildret medrivende i romanen «To tårer for Orimita Karabegovic».

Siden første verdenskrig har radio og fjernsyn gitt nye dimensjoner til journalistikken og til folks mulighet til å kjenne medopplevelse.

Matillons roman fra krigene i Bosnia gjør det klart hvor utilstrekkelige time- og døgnmediene er i forhold til innlevd skildring over side etter side.

Mange time- og døgnjournalister har stått ved kanten av massegraver i Bosnia mens FN-folk langsomt har gravd fram ofre for etnisk rensing.

Avlukke

Journalister er også blitt drept og lemlestet, ved tilfeldighet eller i forsøk på å trenge tett inn mot krigens vesen.

Men ingen av dem kan trenge inn i sinnet til en muslimsk kvinne, en av tolv, som hver ettermiddag klokka 17 blir låst inne i et avlukke med en serbisk soldat.

Ingen av dem kan skildre vekslingen mellom forsteinet kulde uttrykt som «uhyggelige drønn fra isfjell som støter sammen», og rallende latter - med Matillons ord:

«De gale, de fortvilte, de hatske, alle disse unge kvinnene som med stor anstrengelse klarte å bevare likevekten mellom dødsangsten og skammen over at de ønsket å leve, så fryktsomme at de ikke våget å nekte å lage en snømann og ta imot en gulrotnese av fangevokterens hånd, de hadde reist seg, de klappet.»

Løftet til de unge muslimske kvinnene er at de skal overleve ved å få utslettet sin identitet, ved å føde serbiske barn og selv bli serbere - i fangevokterens, professorens, tankegods:

«Framfor å utrydde alt ikke-serbisk foretrakk han å omvende det. Han støttet seg til den hellige skrift. Gud ønsket ikke synderens død, men hans omvendelse. Først av livmoren. Ved det som er helligst hos kvinnen, livmoren, som er hennes andre hjerne. Det var hans idé, hans livsverk, og intet var mer nedslående enn å se sitt livsverk lagt i grus av noe så åndsforlatt som en krig.»

Påpasselig

La så gå at denne etnisk rensings-ideologen var avhengig av krigen for å få menneskematerialet han trengte for å sette ideen ut i livet.

Men krigen setter også en stopper for professorens eksperiment. Skolen der de muslimske kvinnene er internert for å føde nye serbere, blir rekvirert av hæren. Samlingen for eksperimentet går i oppløsning. Orimita er på vandring, finner en grøft, graver en grav, føder med bind for øynene et dødfødt barn så hun slipper å bruke sigdbladet på det før hun skyfler «cysten» ned i hullet i jorda.

Matillon er påpasselig med også å få med Orimitas opplevelse av den muslimske regjeringshærens angrep på en kroatisk landsby og mujahedin-soldatenes krav om at hun skal dekke håret der i flammehavet utenfor landsbyen. Dermed får hun vist at bosnierne er europeere av det 20. århundret og ikke religiøse fundamentalister - for det er en muslimsk bosnisk soldat som med geværet sitt tvinger mujahedin-soldatene til å renonsere på tvangstanken sin.

Boka er mye, mye mer enn skildringen av den oppdiktede Orimitas psykiske sprang gjennom krigen, mye mer enn en skildring av etnisk rensing. Matillon lar den første serbiske soldaten som blir låst inn i avlukket for å besvangre henne, ikke greie å utføre ordren, og nyanserer slik krigens serbere som mennesker og umennesker, som slaver av ordre og ordrenektere som betaler med livet for oppsetsigheten. Boka er også en «flengende kritikk mot verdenssamfunnets unnfallenhet», med forlagets ord. Som når Matillon lar den franske presidenten (uten navn) komme til Sarajevo og dele ut små pakker med vaselintuber og ønske lykke til, slik professoren hadde delt ut vaselintuber så det skulle gå lettere og ønsket kvinnene lykke til i avlukkene.