Stor roman om tragisk tema

Rett etter at hun mottok Nobelprisen i litteratur ble Toni Morrison spurt om hvordan hun så på forholdet mellom forfatter og leser. Uten koketteri eller falsk beskjedenhet svarte Morrison: «Bøkene jeg skriver er gaver fra meg til enhver som vil lese.»

Nå er den første romanen etter Nobelprisen blitt oversatt til norsk, og den er en gave til alle som leter etter sjenerøse, sammensatte fortellinger. Toni Morrison er forteller framfor noe, en av de største blant de amerikanske, kanskje den største, hun mestrer lange løp og episk bredde, men mest av alt klarer hun å eksponere grusomme motsetninger: «Paradis» heter romanen, og den åpner og slutter med ondskap.

Svart by

Åstedet er Ruby i Oklahoma, en liten by langt utpå ødelandet, grunnlagt i 1890 av de første svarte som slapp å tjene hvite familier. Et nybyggersted der strenghet og stolthet har hersket, et sted der de svarte ikke lenger ville knele for andre enn sin skaper, en by som verken har eller trenger fengsel, «den eneste helsvarte byen som er bryet verdt».

Med dette som bakgrunn bryter ondskapen løs: Året er 1976, en bygning som kalles Klosteret er blitt tilfluktssted for noen få kvinner som alle har rømt fra vold og personlige tragedier. Ingen i byen vet særlig mye om Klosterets kvinner, det eneste som er klart er at de ikke er nonner. Heksesyndromet slår til, de fem-seks kvinnene blir betraktet som falne fristerinner, ryktene om alt fra satanisme til barnedrap løper, behovet for syndebukker øker - og en sommermorgen i 1976 går åtte bevæpnete menn til aksjon.

Frykt

Morrison skriver hver av disse kvinnenes ubarmhjertige historie. Det er Mavis, som syk av frykt forlater fem barn og en voldelig mann, på rømmen gjennom stat etter stat i en Cadillac. Det er Consolata, den dypt religiøse og lidenskapelige, som ikke skjønner hvilken sjanse hun tar ved å bli fredagselskerinnen til en gift mann. Det er skamløse Grace, i det korteste miniskjørtet noen i Ruby har sett. Og det er haikeren Seneca, som ble forlatt og satt i fosterhjem som barn og som seinere ikke klarer å slutte med å skade seg selv. Høyst uplanlagt får disse kvinnene et fellesskap: «de begynte å drømme høyt... Ting de knapt hadde satt ord på og ting de aldri hadde drømt om, unnslapp leppene deres.»

Hat

Morrison blander uavbrutt fortid og nåtid. Om mistenksomheten og ondskapen som bygger seg opp, skriver hun: «Født av et gammelt hat, et hat som begynte da en svart mann av ett slag hånte en svart mann av et annet slag, og menn av det slaget førte hatet videre til et annet nivå, hadde egoismen deres tråkket på to hundre års lidelse og seier i et øyeblikk av en slik oppblåsthet, villfarelse og hjerteløshet at det lammet sinnet.» For å bruke et uttrykk fra «Elskede», det handler om den jungelen hvite har plantet i svartes hjerter, og om de farlige utslagene den jungelen kan gi seg. Lynsjinger, mordet på Martin Luther King, fagre løfter som bare ble skuebrød, Vietnamkrigen, diskusjonene om Black Power, mistenksomheten og båndene mellom svarte og hvite - alt har ringvirkninger til dramaet som utfolder seg i den lille byen som er blitt «døv av suset fra sin egen historie».

Portretter

Fortellerstemmen Morrison gjør bruk av er den allvitende og kaleidoskopiske. Som i «Sangen om Salomon» og i «Elskede» gir hun bilder som handler om USAs kollektive erindring, men som selvfølgelig går langt utover nasjonalhistorikk. Hun skaper portretter av kvinner som er ensomme, forvirrete, gjerne redde, men også ville, gale og fulle av begjær. Hun har et språk som - i hvert fall for meg - er umulig å karakterisere, i all sin billedrikdom har det en slags sakral røffhet (eller omvendt) i seg. Ved å portrettere like sterke som stakkarslige skjebner, speiler hun de uløselige motsetningene: Det gode man vil, gjør man ikke, det onde, derimot. Ondskapen har ingen ende, bortsett fra i drømmen om paradis...

Det er en hyppig benyttet påstand at virkeligheten overgår litteraturen. Antakelig gjør den det. Men det som er hevet over enhver tvil er i hvilken grad f.eks. romankunsten ut fra den kaotiske virkeligheten kan løfte fram bilder som er nødvendige for at mennesker skal se seg selv. «Paradis» er en slik roman, den er mektig og mer kompleks enn noe Toni Morrison tidligere har skrevet.

Det hører med at den sikkert svært vanskelige oversetteroppgaven virker ypperlig ivaretatt.