Stor seier for Jan Erik Vold

Jan Erik Vold: «Mor Godhjertas glade versjon. Ja.»

Jan Erik Volds nye diktsamling - "Mor Godhjertas glade versjon. Ja." - betegner så avgjort et gjennombrudd for den unge dikter. Den er slett ikke uten plett og lyte, men representerer likevel ved selv sin dikteriske kraft, sin fantasirikdom og billedflukt noe helt nytt og fruktbart i norsk lyrikk. Det har vært en fest å lese den.

I sammenlikning med det Vold tidligere har skrevet, virker årets bok lettere, muntrere, mer strømmende og fri i utfoldelsen av talentet - eller som han selv uttrykker det i innledningsdiktet:

"mildere nå, mildere
av seg, mildere det hele, poeten
tenker på kurver, milde myke kurver nå, slik..
pikerygger står i svai -"..

Det er noe mildt, forløst ved de beste av disse dikt. Poeten har så langt fra stivnet i den mer eller mindre golde opprørsholdning han tydeligvis har vært inne i, det er skjedd noe med ham, som har gjort ham til et menneske og en dikter som kan uttrykke seg f. eks. slik:

"Hvem vil høre
furukonglesang? Ja for furukonglesang
er en sang for den andre rasen
av ting, de vennlige små, gjerne forbisette
mennesker og ting, baktalte
unevnte, et lite slag i luften for
sykkelreparatørene
melkedamene enkeltsokkene
småskruene -"

Diktene i "Mor Godhjerta - " er da sanger for den andre rasen av ting, for og om enkle mennesker og deres gleder og sorger, eller det er poesier omkring de aller enkleste fenomener fra vår felles hverdag - en sprekk i et vindu, en trikkerute gjennom byen, en blå dyne, en pose seimenn på tobakksbutikkens disk. Poeten holder seg stramt til det sanselig konkrete (finnes ikke noe symbolsk her, alt eller nesten alt er anti-symbolsk), han ser og hører bedre enn de fleste og kan gjengi mer eller mindre presist hva han har sett og hørt, f. eks. hvorledes våren gjør seg gjeldende i det indre av Nordmarka - "- lyden av sugerør/ når det ikke er mer igjen på Solo-flasken, på Kikuttunet/ med rislende vann gjennom søla/ i solsteiken og fugler som synger langt inni skogen den siste/ skitur".

Det er uråd å framheve noe dikt i denne voluminøse samling (256 sider, 64 dikt). På meg virker det som om kvaliteten er meget jevn og som om hele greia bæres oppe av samme, skal vi si inspirasjon. Vanskelig er det likevel å unngå å nevne det store og totalt sjarmerende "Bo på Briskeby Blues", en høysang, eller kanskje et rekviem, for det lokale, det som har fortid i seg, for en bydel som er preget av gammel kultur og ekte by-atmosfære. Et dikt som viser Jan Erik Vold som Oslos dikter - ikke det nye Oslos, men det som ennå er igjen av det gamle, blåtrikkenes og rønnenes Oslo. Det er noe festlig og frodig over disse Oslodiktene - ikke bare fordi Vold nå er i stand til virkelig å gi seg hen til sine egne assosiasjoner, men fordi han har kjærlighet til de ting han skriver om.

Nå skal det ikke nektes at han oftere enn godt er henfaller til det hel-og halv-private. Han nekter seg ingenting når det gjelder å skape coleur locale, vi får oppgitt ikke bare vennenes og slektningenes nøyaktige navn og adresse, men også trappeoppgang og telefonnummer - slikt tenderer lett mot det sekteriske og burde ikke dyrkes så intenst som her.

Tro nå ikke at Jan Erik Vold med all sin mildhet er blitt noe slags fromt dikter-får. Opprørsholdningen er der fremdeles. Poeten taler med den sterkest tenkelige aversjon om "fienden", pengefolkene som rykker inn overalt og som holder ethvert opprør nede fordi de tvinger folk til å jobbe for seg for å få tak i de fordømte pengene - fienden som er uten blikk for virkelighet og liv og som raser over byen og alle dens trehus og utedoer. Men poeten har resignert -han vet likesom med seg selv at denne skuta er dømt til å gå ned. Men skal det først skje så skal det jamen skje med flagget til topps!

Dette er imidlertid toner som sjelden klinger for fullt i "Mor Godhjerta -" - det er jo den glade versjon vi har for oss, og Vold hyller da også smilet, han hyller havet, alt som er mykt og bløtt, vikende, altomfattende, vennlig. Selv har han jo også engang knyttet neve for saken, for sannheten, for rettferdigheten og for det han mente var den rimeligste løsning på problemene - men "min neve løste seg opp til en knute/ av vann". Det er ut fra denne oppløsning at diktene i "Mor Godhjertas glade versjon. Ja." er skrevet. Ut fra en visshet om at alt nok er ganske håpløst men at det går an å være glad og åpen likevel. Boka representerer en stor seier for Jan Erik Vold og et levende bidrag til dagens norske poesi.

256 sider. Kr.42,50. Gyldendal. (Dagbladet 12. des. 1968)