Stor Småen

54 minutters overflødighetshorn

At Oslo-kinoene og den norske distributøren Arthaus nok en gang sender en Chaplin-klassiker ut på markedet er ikke mindre enn strålende.

Mange er de som kan lære av Chaplins evne til å fortelle konsist og mangfoldig. «Småen» varer ikke mer enn 54 minutter, en komprimert overflod av tragedie og komedie, av bitter virkelighet, søt drøm, sorg og kjærlighet.

Sin vane tro har mannen ansvar for regi, manus og musikk i tillegg til hovedrollen - landstrykeren med hatt og svingende stokk. Denne skjødesløse herre er det som finner en forlatt baby ved en søppelkasse, lagt der av en fattig ung kvinne, hvis «eneste synd var å bli mor», som det heter på tekstplakaten. Den store og den lille livnærer seg i åras løp som uortodokse glassmestere i gråtunge bakgater. Inntil småen er fem og den nå suksessrike mor kommer på banen igjen.

Det svart-hvite epos er laget med omsorg og innsikt, omsorg for alle som befinner seg på skyggesiden, innsikt i menneskelig ulykke. Og lykke, for den saks skyld. Noen av scenene mellom guttungen (Jackie Coogan) og landstrykeren er rørende i sin formidling av kjærlighet og samspill mellom foreldre og barn.

STOR: Lille Jackie Coogan var et uttrykksfullt funn, her vrimler av typisk Chaplin-komikk, og fotograferingen er et syn.