Stor ståhei for ingenting

«Skyggejegerne: Demonenes by» er en kaotisk kokkelimonke av engler og demoner.

FILM: Hadde jeg vært en tillitsfull tenåring på vei ut av «Skyggejegerne: Demonenes by», i ferd med å kaste den tomme popcornbøtta og skru lyden på mobilen, hadde jeg følt meg vagt fornærmet.

Jeg ville tenkt på Hollywood generelt og regissør Harald Zwart spesielt og spurt: Hva er det egentlig de tror om meg? Tror de at dersom de tar en vinge fra «Twilight», et lår fra «Harry Potter», et bryststykke fra «The Vampire Diaries», kjører det to minutter i blenderen, krydrer med et invaderende soundtrack og smører det tynt utover to timers spilletid, siler ut alt som ligner plott og fyller opp med andpustne slagsmål mot en endeløs rekke skrømt, så vil jeg renne over av begeistring, dåne for månedens smak av sensuelt skulende trollmann/vampyr/halvengel med skinnjakke, og viljeløst kjøpe billett til de to eller tre oppfølgerne som åpenbart er i kjømda?

Zwart er feil mann
«Skyggejegerne: Demonenes by» er basert på en bokserie av Cassandra Clare, som må ta sin del av skylden for den narrative kokkelimonken. Men det virker ikke som om regissør Harald Zwart er det minste interessert i mulighetene for å utforske den mørke, Manhattan-inspirerte underverden som bøkene beskriver. Ingenting her vitner om noen glede over å skape en magisk verden. I stedet griper Zwart til doven, spindelvevsprøytet kvasigotikk.

Han lunter gjennom kirkegårder og trolske institutter. Når sjansen byr seg til å skape drømmende panoramaer av eventyrlige, underjordiske steder, vender han kamera vekk. I det hele tatt er han feil mann for jobben: Slike filmer burde gå til svermeriske studenter av visuelle poeter som Tim Burton eller Guillermo del Toro. Zwart burde vende tilbake til energiske guttehistorier som «The Karate Kid», østfoldingens beste film til dags dato.

Mye magisk
Clary (Lily Collins) er den vanlige jenta på vei mot en uvanlig skjebne. På et utested blir hun vitne til et drap begått av en mager gutt på hennes egen alder, men oppdager at både offer og drapsmann har vært usynlige for alle andre. Det er de såkalte skyggejegerne, en slags krigerkaste med demoner som spesialbytte, som har vært på ferde.

Ingen andre enn Clary er det minste overrasket over å finne ut at hun er en av dem - og har en viktig rolle å spille i kampen mot det onde, en kamp som involverer vampyrer, varulver, hekser, tarotkort, ravner, snodige håndvåpen, magiske runer, magiske begre, magiske portaler, og tallrike anledninger til å havne i håndgemeng iført minikjole og lårhøye stilettstøvler.

Bra slåssing
Zwart har for det meste et godt grep om selve slåssingen, og britiske Jamie Campbell Bower har et fascinerende utsultet utseende og et intenst nærvær i rollen som skyggejegeren Jace, som Clary trekkes mot, til forsmedelse for den håpløst forelskede barndomsvennen Simon (Robert Sheehan).

Men «Skyggejegerne: Demonenes by» har for mye skrik og lite ull, for mange folk og for få personligheter, for mye action og for lite eventyr, for mange mysterier og for få forklaringer. Velg heller en annen parallell virkelighet.