Stor ståhei for ingenting

Vikler man seg først inn i livtak med selveste Edvard Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson, er det ikke så lett å vikle seg ut igjen.

Opera

RAGNAR SØDERLIND:
«Olav Tryggvason»
Verdenspremiere, Grieghallen.
Den Norske Opera/Vest Norges Opera.
Musikk av Edvard Grieg, Ragnar Søderlind og Rikard Nordraak.
Tekst av Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Jørgen Moe.

Godt kompositorisk håndverk i en opera som forsøker seg på alt, og ikke helt lykkes i noe.

BERGEN (Dagbladet): Det blir så mange tråder å følge, før de som skal føre fram til egne operadrømmer kommer til syne. Og da tenker jeg ikke bare på at den nye «Olav Tryggvason» tar så lang tid, tre og en halv time, men på all den kulturelle bagasjen som opphavsmennene sleper med seg underveis.

Slik forble Griegs og Bjørnsons aborterte «Olav Tryggvason» fra 1870-årene en torso på verdenspremieren i Grieghallen tirsdag kveld, alt mens helheten i librettist Knut Jørgen Moes og komponist Ragnar Søderlinds forsøk på å skrive den ferdig i år 2000 heller ikke ble forløst.

Illustrert klassiker

På den ene siden står ambisjonen om å innlemme Edvard Grieg på sitt mest pompøse i et tonespråk som samtidig skal strekkes mot Søderlinds erklærte mål om å gjenerobre operamusikken for vår egen samtid, intet mindre. Og på den andre siden forsøket på å fortelle hele historien om sagahelten Olav Tryggvason, som er mer enn en munnfull, og samtidig vri den over mot temaet Olav og hans kvinner - før de historiske kvinneskikkelsene igjen blir til skjebnegudinner, for den dramatiske slutteffektens skyld.

Et slik prosjekt er nesten dømt til å ende som illustrert klassiker, om enn med få bilder og mye tekst, som tablåer i trengsel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verken eller

For å si det på en annen måte, så har Knut Jørgen Moes libretto ikke forsynt Ragnar Søderlind med en dramaturgi som fungerer, men i stedet sendt komponisten ut på en odyssé gjennom ingenmannsland. Og Søderlind følger opp, alle krokveier og blindveier. Begge svikter de sjangerens krav til forenkling og fortetning og ender i det konturløse: Verken helteepos eller moderne psykologisk studie, verken nasjonalromantikk eller nyprofilert musikalsk karaktertegning, men en slags stor ståhei for ingenting.

Det er for galt, ikke minst fordi Søderlind er en av de ytterst få norske komponistene med håndverk godt nok til å kunne lykkes i å skrive en moderne opera. Men da må han vite hva han vil si, og ikke bare vise fram alt hva han kan, selv om det siste er imponerende nok.

Gode tilløp

Noen enkeltscener griper. Første gang i konfrontasjonen mellom Olav og blottende høvdinger i Jernskjegges hov, siste scene i første akt, som dirrer av spenning.

Da får også den ellers så tyktflytende talesangen distinkte musikalske konturer. Det blir flere slike tilløp etter pause, der Søderlind gir seg mer hen til sitt eget, ikke minst når kvinnene trer inn på scenen og frister komponisten til situasjonsdramatikk.

Her følger sangerne opp. Trond Hallstein Moe som Olav og Terje Stensvold som skalden Hallfred på herresiden og Ingebjørg Kosmo (Gudrun), Anne Bolstad (Sigrid) og Ragnhild Heiland Sørensen (Tyra) på spinnesiden leverer sterke prestasjoner, både sanglig og scenisk.

Scenisk ujevnt

For øvrig er Ronald Rørviks regi stiv og konvensjonell, helt i stil med kostymer og scenografi.

Bare Hans-Åke Sjöquists magiske lysdesign bringer liv inn i scenebildene. I så måte matcher han den musikalske livaktigheten til Bergen Operakor på scenen og kvaliteten på Bergens-filharmonien i orkestergrava, som under Olaf Henzold ga av sitt beste.

<B>TABLÅER I TRENGSEL:</B> Trond Hallstein Moe og Ragnhild Heiland Sørensen som Olav og Tyra i «Olav Tryggvason».