Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Stor ståhei om kontrafei

Nå er det stor ståhei om Stalins kontrafei i kunstlivet. Fortsatt synes det å være futt i avdøde diktatorer, om man bruker dem i kunstnerisk øyemed. Kunstneren Lene Berg har begitt seg inn i materien og kokt i hop en samfunnskritisk suppe der digre bilder av Stalin er en viktig ingrediens.

De fleste kunstinteresserte ville neppe ha rynket på nesen om de hadde sett bilder av diktatoren i et galleri. Folk ville ha tenkt at her har vi nok en kunstner som svermer for totalitære regimer, og bare gått videre. Dette har Lene Berg skjønt, derfor har hun ønsket å gjøre noe mer radikalt, noe som får publikum til å reagere. Følgelig ville hun henge Stalin-bildene i maxiformat på fasaden av Folketeaterbygningen.

Men AP og Martin Kolberg ville det annerledes. De nektet plent, og dermed var helvete løs.

Fra alle hold ble det ropt «sensur». Dette var politisk overgrep og en regulær undertrykkelse av den frie kunsten. Men er dette sensur, og kan forestillingen om kunstens frihet legitimere hva som helst? Med tanke på all den støyen Stalin-bildene har forårsaket, er det viktig å belyse spørsmålene.

La oss forestille oss at en kunstner har fått det for seg at hun vil utstyre statsministeren med naziuniform. Naturligvis ikke på et bilde, men i levende live, som et kunstnerisk stunt og en politisk provokasjon. Hvis nå statsministeren sier nei, er det da kunstnerisk sensur? Selvsagt ikke. Hans svar er en politisk markering, og det er en helt legitim reaksjon i forhold til det politiske utspillet som lå i kunstnernes forslag.

Det samme skjer når Martin Kolberg setter foten ned overfor Lene Berg. Hans nei til å henge Stalin-bilder på Folketeaterbygningen er ikke sensur, det er en politisk imøtegåelse av kunstnerens politiske påstand. La oss her snu på flisa. Om Kolberg var blitt tvunget til retrett, og latt kunstneren få henge opp sine bilder, ville ikke situasjonen da ha blitt snudd på hodet, at det nå var Kolberg som ble sensurert?

Martin Kolberg har gjort et valg, ut fra sin egen profesjon og sitt eget fagområde, og gir kunstneren tilbakemelding om dette. At det innebærer begrensninger i kunstnerens opplegg, kan man ikke bebreide Kolberg for. Det er jo kunstnernes som har satt det hele i gang og overskredet sitt eget fagfelt og sin kunstneriske autonomi. Kolberg tar ikke stilling til det kunstneriske, han vurderer bare den politiske siden ved saken, og på det punkt er han klar. Kunsten har sine grenser, så også politikken. Og de bør respekteres.

At Lene Berg presenterer det som kunst, og slik prøver å undra seg de politiske konsekvensene ved å insistere på kunstens frihet, er en feig strategi, men avgjort en metode Stalin ville ha satt pris på. Men det er også dobbelmoral, en dobbeltmoral som gjennomsyrer det meste av kunst- og kulturlivet. På den ene siden insisterer kunstnerne på sin frihet og autonomi, hvilket betyr at de hegner om et selvstendig gyldighetsområde der bare kunstens regler gjelder.

På den annen side invaderer de helt uhemmet andre gyldighetsområder, som for eksempel politikken, og spyr ut krenkende provokasjoner. Dette ser de som sin soleklare rett, de er jo kunstnere og som sådanne med frikort til å invadere andre gyldighetsområder. Men denne retten er ikke noe Vårherre har gitt dem, den er heller ikke i tråd med kunstens autonomi, den er et vrengebilde av den. Den kunstneriske autonomien ble i sin tid instituert for at de ulike gyldighetsområdene skulle respektere hverandres faglige frihet og selvstendighet.

Kunstnerne, og mange med dem, mener at den kunstneriske friheten gjelder absolutt, selv når de overskrider egne grenser og blander seg inn i politikken for eksempel. I så fall må de også innrømme politikken den samme retten. Det finnes nemlig intet grunnlag for at kunsten skulle befinne seg i en mer privilegert posisjon enn andre gyldighetsområder. Enten må politikken innrømmes den samme absolutte frihet, eller så må kunsten ta til vettet og holde seg innenfor det kunstneriske.

Men skulle kunstnerne allikevel bevege seg inn i politikken, slik Lene Berg har gjort, er de inne i et område der politikkens regler gjelder, og ikke kunstens. Følgelig må kunstnerne også regne med å bli vurdert politisk. Slik Martin Kolberg har gjort. Men det vil ikke kunstnerne være med på. Da vifter de med sensurplakaten og pukker på sin frihet som kunstnere. Skal de vurderes, må det være etter kunstneriske kriterier, og ikke politiske synspunkter.

Denne pendlingen mellom frekke utfall og sleip retrett avdekker en snedig immuniseringsstrategi. Når kunstnerne vil fraskrive seg ansvar, så tyr de til denne. En politiker må alltid stå til rette for sine meninger og sine avgjørelser. Han vil bli vurdert på politikkens premisser og kritisert ut fra feltets normer og prinsipper. Kunstnerne derimot, tror de befinner seg i en særstilling, og at de er unndratt konsekvensene av sine politiske stunt. Møter de politisk motbør, pukker de selvtilfreds på sin kunstnerstatus og ber kritikerne holde kjeft.

Det ligger en slags galskap i denne holdningen hos kunstnerne, en slags stormannsgalskap, som ikke bare kunstlivet, men også kulturlivet dyrker og opprettholder. Her hegner man om en uangripelighet som det overhodet ikke finnes belegg for, verken kunstteoretisk eller filosofisk. Trolig skyldes det at kunsten ikke lenger har noe grunnlag å forholde seg til, at alt og ingen ting kan være kunst.

Her er vi nok ved kjernen i kunstens betente forhold til politikken. Når kunsten i så høy grad invaderer politikken, gjøres det ikke for å overskride grenser. Det finnes nemlig ingen grenser lenger. Kunstbegrepet er så utvidet og utvannet at det kan omfatte alt mulig. Hvilket betyr at også autonomien er gått i oppløsning. Følgelig kan kritikken komme fra alle kanter, sensuren likeså, og den er legitim. Neste gang bør nok Martin Kolberg kalle seg kunstner. Da vil et bastant nei ikke være sensur, men et kunstnerisk uttrykk.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media